Fraværet av politisk engasjement er påtagelig - og en undrer seg hvorfor?

Kan det være at folk begynner å bli lei av overfokuseringen på noen få sentrale politikere som mener i sterke ordelag om absolutt alt som skjer i samfunnet. Og svært ofte ikke bare mener de, nei de lover også - og spesielt nå, som det nærmer seg valg. Hagen mener noe om alt. Det gjør også Kristin, spesielt når hun har tatt for mye Møllers tran. Per Kristian Foss har alltid gjort mer enn han kan føre bevis for. Jens Stoltenberg mener han fikk til mer enn dagens regjering, mens Bondevik etter hvert er blitt livredd for å mene noe som helst. Men de lover - hele gjengen.

De lover bedre skole, bedre eldreomsorg, mindre skatt, billigere mat, billigere alkohol, mer til kommunene, mindre u-hjelp og bedre veier. Bedre kollektivtilbud er en selvfølge, men ingen har klart å forklare meg hva de mener med det. Hverdagen er nemlig en helt annen.

I hverdagen ser vi, velgerne, at de samme politikere har gjort det til en olympisk øvelse å legge skylda på politiske motstandere for at de selv ikke har klart å få gjennomslag for egen politikk.

Vi, velgerne, ser at lovnader ikke følges opp.

Vi, velgerne, ser at at skolene blir dårligere og eldreomsorgen mer og mer urovekkende. Vi skal jo alle bli gamle en gang, forhåpentligvis.

Og da er det ikke så rart at noen og enhver kan ha mistet troen på at dere, politikerne, klarer å gjøre så veldig mye med det dere har lovet - og derfor blir folket hjemme på valgdagen. De gidder ikke engasjere seg - og det er synd.

Nå ser vi at antallet forhåndsstemmer også går ned. Pussig, når de i år har sørget for at det ikke lenger er mulig å stemme på Posten. En av de få ordningene som virkelig fungerte.

Det er ikke alltid så lett å la seg engasjere.