Synet som møtte meg var nesten ikke til å tro. Derfor tok jeg meg en tur tilbake til stua, snudde meg rundt min egen akse et par ganger og gikk tilbake.

Du verden! Det var mange uker siden det var farbar vei på dette soverommet.

Men nå skinte rommet så ryddig som bare det, og rosen fra mor lot ikke vente på seg. Familien ble tilkalt for riktig å beundre mirakelet.

Premien var å få lov til å spille på data, og familiens to yngste som hadde samarbeidet om prosjektet fikk all mulig hjelp til å komme i gang.

Med smil om munn gikk foreldrene i gang med å lage middag. Mora tillot seg å tenke at jenta kanskje var blitt så stor at hun ikke bare kunne rydde rom på et ordentlig vis, kanskje hun nå forsto at det var lurt å legge ting på plass etterhvert?

Nesten det beste av alt var at søsknene hadde gjort dette i lag. Ingen klaget over hvem som gjorde mest og hvem som gjorde ingenting. Ingen sår gråt fordi «han slo meg», «ja, men hun begynte» «nei han jug, jeg gjorde ingenting» «hå, gjorde ikke du» og så videre.

Fortsatt hørtes samstemte barnestemmer fra underetasjen. Det var lørdag og en bedre middag var underveis. Kanskje til og med et glass vin eller to var på sin plass for liksom å understreke en vellykket dag.

På nåværende tidspunkt er det ikke godt å si hvorfor det akkurat ble spurt etter boka om Lotta, men i alle fall var den sist sett på seksåringens rom. Hun var hjelpsomheten personlig da hun ble bedt om å finne den.

Hun tok strake veien til klesskapet mens mora i et anfall av misforstått logikk var på vei mot bokhylla.

Seksåringen åpnet klesskapsdøra og ooops! Der raste det ut så hun sto til knes i gammelt rot.

Selvfølgelig var det brorens skyld.