Vi nærmer oss nasjonaldagen.

Fra tid til annen avdekkes fortsatt uvitenhet om den samiske minoriteten i nord, dens historie, kunst og kultur og daglige levemåte. For meg er det for eksempel ubegripelig at ikke antatt musikalske mennesker i større grad oppdager uttrykksrikdommen i samisk joik. Som komponist har jeg bygd flere av mine verker på dette fantastisk rike urstoffet som det ikke finnes maken til i annen norsk folkemusikk.

Samtidig som vi med rette slår ned på mobbing og diskriminering av våre nye landsmenn, tillater vi oss en skremmende likegyldighet overfor egen urbefolkning og deres påtvungne skjebnefellesskap. Mytene er fortsatt mange og vonde. Fortsatt finner vi i skolebøker, tidsskrifter og turistinformasjoner omtaler og beskrivelser som ikke er annet enn kosmetisk behandling av dette folket som har hatt så stor betydning for vår felles kultur og identitet.

Innrømmelsen av samenes hevdvunne rettigheter siver uhyggelig seint inn i folks bevissthet. Et reelt og symbolkraftig skifte ble opprettelsen av Sametinget, med monarkiet som garantist. Både kongene Olav og Harald og nåværende kronprins har understreket Sametingets betydning, og samenes helt spesielle og selvsagte plass i nasjonen. Og likevel har få i den øvrige befolkning evnet å ta til seg tegnene i tida, og forstå og akseptere samenes kamp for egen kultur og eksistens. Det er stadig et tankekors at nordmenn kan vise til større bragder internasjonalt enn nasjonalt i kampen for minoritetene.

For knapt hundre år siden, året etter at vi hadde blitt et selvstendig folk igjen, skrev geologiprofessor Amund Helland i verket «Norges Land og Folk»: «Finnerne (samene) synes at være svagt utviklede i aandelig og legemlig henseende. Nordmændene er de to andre racer(samer og kvener) overlegne, ogsaa i åndelig henseende synes den norske befolkning at være høit begavet( fremfor) finner og kvener, hvoraf de første gjør et overmaade usympatisk indtryk ved sitt uskjønne og fremmedartede utseende......»

Jo, her var i sannhet mangt og mye for vår nykronede konge å ta fatt i, av uvitenhet, uforstand og diskriminerende holdninger! Skal tro om en republikansk president ville hatt posisjon til å ta lignende initiativ i forhold til samene som våre tre konger i det tjuende århundre? Den norske stats ensidige integrasjonspolitikk har jo vært svært så plagsom for folket i nord, for å si det mildt.

I siste nr. av tidsskriftet «Samtiden» har journalist og TV-produsent Martin Gaarder tre interessante artikler, den første med tittel «Sju dager i Sameland». Dessverre synes jeg han avdekker både sin egen og andres svært kortsynte og mytepregete kunnskaper om emnet. Typisk er det jo at man i løpet av ei uke, uten spesiell bakgrunnsviten, forventes å få et vettug inntrykk av samisk kultur, politikk og væremåte, ja frambringe en tekst som slipper inn i vårt mest seriøse «tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål»!

En av mytene tillegger samene den oppfatning at alt land nord for Trondheim skal overføres dem! Da nytter det lite at Sametingets visepresident Ragnhild L. Nystad sier at det er en fremmed tanke, og at slike tolkninger av programmet til Norske Samers Riksforbund spres av folk som er ute etter å sverte dem. Jeg møter stadig søringer som skryter av at de ikke har vært lenger nord enn Trondheim. Det burde de ikke gjøre!

Ketil Vea