Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia er den største nyhetsbegivenhet etter andre verdenskrig målt etter dekningen i norske medier. Aldri før har en enkelt hendelse fått så mange timers dekning i radio og fjernsyn og så mange sider i avisene. Den forrige rekorden, dekningen av terroranslagene mot USA 11. september 2001, er slått grundig.

Det er slik det bør være. Katastrofebølgen 2. juledag rammet mange flere mennesker, og den rammet mange tusen nordmenn. Så fort de fattet dimensjonene, sendte derfor alle store nyhetsorganisasjoner ut tunge reportasjeteam, og lot hjemmeredaksjonene legge det aller meste av andre nyheter til side. Bølgen var så stor at alt annet ble smått.

Katastrofejournalistikk er krevende. Den skal både gi det brede bildet, og enkeltmenneskenes historier. Den må vise katastrofen i all sin gru, men ikke alt det grufulle. Den må formidle sorgen, tapet, desperasjonen, frustrasjonen, og heltedådene. Den må være nær, men ikke for nærgående. Den må være nøyaktig, men også hurtig. Informasjonsbehovet er enormt, og det er medienes oppgave å fylle det.

Farene for å trå feil er store, og kanskje er det begått feil også denne gangen. Når mediestormen har lagt seg, bør presseorganisasjonene gjøre som de har gjort før, sørge for at dekningen blir analysert og gitt karakter. Også vokterne må voktes. Og de kritiske røstene har allerede hevet seg.

En lege på Sørlandet synes mediedekningen bar preg av "katastrofepornografi". Et par høyskolelektorer i journalistikk mener at mediene glemte ansiktene til ofrene på Sri Lanka og Sumatra i alle historiene om norske lidelser. Mange synes at utenriksministeren og andre med ansvar for å håndtere krisen har vært urimelig behandlet. Og noen synes rett og slett at det har vært for mye.

En grundig analyse vil vise hvordan mediene denne gangen har kommet fra oppgaven. Det man i hvert fall kan takke mediene for, er at den enorme dekningen har utløst en enorm vilje til å hjelpe. Uten medienes vegg til vegg dekning hadde ikke verken folkets eller statens lommebøker vært så vid åpne som de er nå om dagen.

Det er i det hele tatt nøye sammenheng mellom medienes søkelys og både Norges og verdenssamfunnets evne og vilje til å hjelpe. Bred mediedekning reddet mange liv både blant kurderne i Nord-Irak og de etniske albanerne i Kosovo. Medienes søkelys ble for sent rettet mot folkemordet i Rwanda, for svakt mot den etniske rensingen i Darfur og ikke i det hele tatt mot nøden i de østlige delene av Kongo. Den store oppmerksomheten om en katastrofe skygger for alle de andre. Det er nok et større problem enn den brede dekningen av flodbølgen 2. juledag.