Som de fleste etter hvert kjenner til har det regjeringsoppnevnte Stjernø-utvalget bedt kunnskapsdepartementet vurdere Helgelands eneste høgskole nedlagt på grunn av problemer med lavt rekruttering av studenter.

Med vår tilhørighet i instituttsektoren er Bioforsk ikke direkte berørt av Stjernø-utvalgets utredning om framtidig struktur for universitet og høgskoler. Indirekte føler vi likevel at saken angår oss, både på grunn av vår lokalisering her på Helgeland og ikke minst vårt gode samarbeid med Høgskolen i Nesna gjennom flere år, senest i forbindelse med lokaliseringen av Distriktssenteret. For Bioforsk Tjøtta representerer samarbeidet og nærheten til HiNe en viktig ressurs i bestrebelsene for å styrke vår egen rolle som FoU-institusjon og kunnskapsutvikler. Uten en regional høgskole på Helgeland vil også vår posisjon bli mer utsatt.

Jeg skal ikke her gå inn på de ulike forholdene som Stjernø-utredningen drøfter og kommer med synspunkter på. Mange av forslagene til utvalget er trolig fornuftige med henblikk på at vi er et lite land med spredt bosetting og store avstander, og at samarbeid og oppgavefordeling derfor gir en mer rasjonell utnytting av ressursene. Ingen er tjent med at høyere utdanning skal utvikle seg til å bli alles kamp mot alle for å rekruttere tilstrekkelig antall studenter.

Med hensyn til Høgskolen i Nesna har imidlertid Stjernø-utvalget kommet med et forslag som er egnet til å skape både undring og forargelse hos mange av oss som bor på Helgeland. Hadde utspillet rettet seg mot en høgskole som lå inneklemt mellom et mangfold av andre velfungerende utdanningsinstitusjoner i et tettbefolket område, kunne forslaget vært forståelig. Derimot blir det en ren provokasjon å foreskrive en slik løsning i en region som til de grader ligger etter når det gjelder tilbud innen høyere utdanningstilbud og forskning.

Helgelandsregionen skriker etter økt kompetanse på alle områder. Vi har et utdanningsnivå som ligger helt i bunn i nasjonal sammenheng. Mens ca 30% av befolkningen i og rundt Oslo har høyere utdanning, og rundt 20% i Trondheim, Bergen og Tromsø, ligger tallene for Rana-regionen og Mosjø-regionen på ca 12% og for Sandnessjø- og Brønnøysund-regionen på ca 10-11%. Det foregår mindre forskning i vår region enn de aller fleste andre steder. Innen næringslivet på Helgeland er forskning nærmest fraværende. Mens det i Bodø-regionen i 2001 ble benyttet 22.300 kr pr årsverk til forskning, vår tallet for Sandnessjøen (Ytre Helgeland) 0 kr, for Brønnøysund 800 kr, Mosjøen 2400 kr og Mo i Rana 2600 kr. I Bærum brukte de samme år 91.000 kr pr årsverk.

Når det gjelder forskningskroner innen universitet- og høgskolesektoren var tallet for Rana-regionen som Nesna tilhører 319 kr pr. capita i 2001. For resten av Helgeland var det null. Til sammenligning hadde Tromsø 8666 kr pr. capita.

I utredningen "Regionenes tilstand" som Østlandsforskning la fram i 2004 er det foretatt en rangering av de ulike regionenes samlede kompetanse. (Regionbegrepet er her knyttet til regionsentrene med omland.) Vurderingen er basert på ti ulike indikatorer. Her kommer Sandnessjøen og Brønnøysund på henholdsvis nest siste og sisteplass på landsbasis! Mosjøen kommer litt bedre ut, men befinner seg også langt nede blant de "mindre kompetente" regionene. Rana-regionen hvor Nesna inngår utgjør her unntaket blant regionene på Helgeland.

Selv om Helgelands befolkning har betydelig realkompetanse på en rekke områder, bl.a. innenfor primærnæringene, industri og oppdrett, viser alle undersøkelser at behovet for økt kunnskap gjennom utdanning og forskning blir mer og mer avgjørende dersom et område skal utvikle seg. Dette gjelder både bedrifter, næringer og geografiske områder. Helgeland er i så måte ikke noe unntak. Videre viser det seg at regioner som ikke selv har utdannings- og forskningsinstitusjoner lokalisert i geografisk nærhet ofte taper terreng.

Det er en illusjon å tro at en utelukkende kan basere seg på "kjøp" av kunnskap utenfra, i stedet for å utvikle varige stedbundne tilbud innen egen region. Bl.a. bidrar en slik strategi til å eksportere vår viktigste ressurs – nemlig ungdommen. De færreste kommer tilbake – spesielt ikke når kompetansearbeidsplassene mangler.

Dersom Stjerø-utvalgets logikk skulle legges til grunn i øvrig distriktspolitisk tenkning ville det trolig bety full avvikling av distrikts-Norge. I stedet for å foreskrive nedlegging som medisin for en distriktshøgskole som sliter med studentrekrutteringen, burde Stjernø-utvalget foreslått helt andre offensive tiltak for å styrke rekrutteringen til HiNe.

Stjernø-utvalgets forslag bør derfor aldri realiseres. La oss derimot gjøre en dårlig sak til en god sak gjennom å mobilisere hele Helgeland til å slå ring om vår fremste kompetanseinstitusjon. På den måten kan vi bidra til at Høgskolen i Nesna kan komme styrket ut av uværet.

Håkon Sund

Avdelingsleder Bioforsk Nord Tjøtta