Det var gjort på fem minutter. Logg inn, pinkode A og bekreft med pinkode B. En endring og en forklarende kommentar, kryss av for at opplysningene er gitt etter beste skjønn og til slutt "send". De som ikke har noe å tilføye eller endre trenger ikke gjøre noe. Stilltiende aksept, heter det.

Praktisk, enkelt, tidsbesparende, i tiden og -kanskje - fordi vi fortjener det.

Kjedelig, synes jeg.

Det var andre tider før, den gang vi satt rundt kjøkkenbordet, samboeren min og jeg, omgitt av årsoppgaver og veiledningen fra skatteetaten. Den gang datamaskiner knapt fantes og ingen tenkte tanken på at selvangivelsen noen gang skulle kunne leveres med et tastetrykk.

Den gang vi køet opp foran den overfylte boksen på ligningskontoret med knappest mulig margin til midnatt. Den gang selvangivelsen var så full av vedlegg at den måtte legges i en stor konvolutt og limes godt igjen.

Den gang selvangivelsen gikk over flere sider og hvert punkt måtte kontrolleres nøye. Den gang jakten på fradragene ikke ble tatt lett på, for riktig innsats kunne gi stor gevinst.

Vi leste oss opp på skattesidene til VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv og boka til skatteekspert Otto Risanger så vel som Rana Blad. Rett som det var måtte vi grave oss ned i en haug papirer, og hadde nødprovianten i form av sjokolade og nøtter strategisk plassert for å overvinne krisene eller like gjerne avverge dem.

Den halsbrekkende øvelsen tok det meste av kvelden, og spenningen bygget seg opp mot slutten. På veiledningens siste side fant vi formelen for utregning. Ble vi skyldig eller fikk vi igjen? Ble innsatsen vår kronet med hell eller fortvilelse? Få ting er hyggeligere enn å få igjen på skatten. Det er som å vinne i lotto. Desto surere er det å måtte betale. Noe så urettferdig!

I disse moderne tider får vi fasiten hjem i postkassa sammen med ligninga. Spenningen fra utregninga rundt kjøkkenbordet har flyttet seg til mottakelsen av konvolutten med ligninga i.

De siste årene har jeg blitt skyldig, så i år lukket jeg øynene for å utsette sannhetens øyeblikk. Desto større ble gleden da jeg forsiktig åpnet det ene øyet bare litt, og så at nå, endelig, var det min tur til å få igjen på skatten!

Gleden varte helt til samboeren min kom hjem. Vi benket oss rundt kjøkkenbordet som i gamle dager, med kalkulator, men uten dokumentene og nødprovianten. Løsningen tok ikke hele kvelden å finne, bare noen minutter.

Selvfølgelig hadde jeg fått for mange fradrag. Da han hadde tatt sin del, forsynte han seg like godt med hele gevinsten, mens jeg, som vanlig, ble skyldig.

Ikke rart han kaller meg for skatten sin.

Toril S. Alfsvåg

journalist