- Hvor mye musikkunnskap kreves for å skjønne denne boka her ?
En skeptisk julehandler veier «Fremad marsj» i handa og søker faglig råd mellom reolene en travel ettermiddag i adventa. Jeg tenker meg om et øyeblikk før jeg svarer - Ingen !
Han ser enda mer skeptisk ut, og denne gangen er det over fagrådet.
Nei, etter min mening er terskelen inn i boka om Mo Hornmusikk svært lav. Boka er da også skrevet av en mangeårig pratarkaill i Helgenlandsradioen med sans for den lettbegripelige og muntlige framstilling. Stadig på jakt etter de små og store sensasjoner i lokalsamfunnet.

Det fins muligens dem som kvier seg for å ta begrepet kultur i sin munn, men ingen som har bodd på Mo, har kunnet unngå å observere at Mo Hornmusikk er et fast element i bybildet gjennom årets skiftende faser på samme måte som Grubenbussen og Kinoteateret er det. Dette elementet har så Tor Jacobsen observert gjennom mange år, og han gir oss et bilde også utafor noteklypa. Boka er kort og godt ei samling lokalhistoriske glimt fra stedet Mo. Slik har boka interesse for også dem som ikke frivillig leser noteskrift til frokostkaffen.

Nå er Jacobsen øyensynlig ikke uorientert verken i musikkhistorie eller om musikkens vesen, men den som måtte lete etter skarpsindig analyse av musikkverk og musikalske prestasjoner , vil nok bli skuffet. Perspektivet er mer sportsjournalistens og supporterens der et ørlite heia heimelaget aldri ligger særlig langt unna.
Bokens styrke ligger i evnen til å bryte opp historiske langsveip med små verbale illustrasjoner. Noen av dem er etterrettelige nok, men det fins også eksempler der historiens kulør nok går på bekostning av sannhetsgraden. Blant de siste har jeg stor glede av å lese historien om stipendiaten A.B Olsen og hans fatale studietur til Hawaii (!) for å studere jazzens kilder.

Gjennom de drøyt to hundre sidene konfronteres vi med mange lokale helter i bilder og tekst. En del av disse har fått egne kapitler, og således får vi her en interessant dokumentasjon av de forskjellige avskygninger av talent og entusiasme som har bidratt til å forme det kulturbilde vi har av byen under polarsirkelen. Her møter vi Guttormsen-familien så vel som multimusikant Terje Falch Olsen, den for tiden alle steds nærværende Tor Hallvard Nilsen og mange flere.
Vi får også et ikke helt flatterende tidsbilde av hvordan det gikk når den første jenta nærmet seg en innbarka mannsbastion - i 1960 ! Når man ser nedover rekkene i dagens korps, kan man med lettelse slå fast at det er visse ting som har gått framover i denne verden.
Boka er først og fremst en beretning om entusiaster og for entusiaster. Og for en som startet sin vaklende dirigentkarriere i en tid før kopimaskin og elektroniske stemmemaskiner, faller det lett å nikke aksepterende til følgende sitat fra en stevneprolog når den hevder at
...hornmusikk og pikeblikk
det minner litt om himmelrik.
Gratulerer med ei koselig bok, Mo Hornmusikk !

Asbjørn Inge Straumfors