Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser

Journalist Toril Synnøve Alfsvåg skriver om å være hjemme, uansett folkeslag, i dagens Ke de går?.

(Foto: )

DEL

Ke de går?Er det rart det blir krig i verden, brukte mor mi å spørre, sånn ut i lufta, når brødrene mine og jeg krangla så busta føyk. Over ingenting, spør du meg nå, men hadde du spurt meg da, var det blodig alvor.

I jula, sa mor mi, skal det være fred. Det er tida for å gjøre opp gamle strider, en forsoningens tid. I min oppvekst har jeg samlet fisker og stjerner nok på mine søndagsskolemøter – i mi bygd hadde vi søndagsskoler nok til å bytte lokaler og klistremerker når vi ble litt lei – til å få indoktrinert julebudskapet. Det er forresten fint nok, og burde oppmuntre til fred, forsoning og til å åpne dører for fremmede, mer enn å framheve oss selv og vår egen fortreffelighet.

Kongen har forstått det. Da han og dronninga inviterte til hageselskap i Slottsparken, inviterte de bredden av oss som bor i dette fantastiske landet. Kongen sa i talen sin: «Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden. Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser».

Det kan hende kulturministeren skulle tatt seg et kurs hos kongen

Det kan hende kulturministeren skulle tatt seg et kurs hos kongen. Da Linda Hofstad Helleland ville ønske både de som er enige og uenige med henne «en riktig god jul», tente hun i stedet en fakkel som fortsatt brenner iltert. Der kongen var raus og inkluderende, opplevde mange kulturministerens oppskrift på «det norske og vår stolte kulturarv» – som trang og vrang. Hun er selv inne på det; typisk for oss nordmenn er at vi stritter mot hvis noen, ikke minst øvrigheta, prøver å fortelle oss hva eller hvem vi er, hva vi skal mene og hvorfor.

Det er fra sine egne en skal ha det, brukte også mora mi å si. Og det tok ikke lang tid for Hofstad Hellelands politikerkollega, stortingsrepresentant fra Høyre, Heidi Nordby Lunde, å forbeholde seg retten til selv å definere hva hun skal være stolt over når det gjelder «egen kultur, nasjonalitet, tradisjoner eller hva pokker dere gnåler om». Hun er ikke til å misforstå:

«Jeg trodde jeg tilhørte en politisk retning som satte individet i sentrum, ikke et kvikklunsjspisende salmesyngende bunadskledd individ som stort sett kun går i kirken på julaften, men vil at skolen skal tyne andres barn dit for at deres barn skal ha noen å gå med», skriver hun.

«Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», sier kong Harald.

Hans største håp for Norge er at «vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett».

Jeg synes kongen fortjener applaus.

Toril S. Alfsvåg

Toril S. Alfsvåg er journalist og vaktsjef i Rana Blad.

RB+ og eavis 10 kr for 10 uker!

Artikkeltags