Og godt er det. Denne gangen går utfordringen et stykke bort fra samisk kultur og inn i pakistansk "qawwali-sang" - men uten Sher Miandad Khan, som spiller en sentral rolle på plata "Bewafá".

Det var den som ble feira i går, samtidig som Teaterkafeen ble innviet som konsertlokale. For å ha det sagt med en gang: Jeg håper det blir mange, mange konserter der i tida framover, for det fungerte veldig bra.

Transjoik er et sånt band som aldri slutter å overraske, og som man aldri helt vet hvor man har. Rytmeseksjonen ved Snorre Bjerck og Tor Haugerud har gjennom årene utviklet et helt eget språk; den delen av konserten der de får "herje fritt" og alene sammen er en makeløs demonstrasjon av forunderlig rytmeteknikk; der ikke bare de utallige rytmeinstrumentene, men også stemmene fungerer som instrumenter. Suverent.

Allerede som tredje låt kom det sterkeste kortet fra den nye plata; åpningslåta "Vuelkedh", der Nils-Olav Johansen joiker sammen med Khan. Selv om han ikke kunne komme hit, hadde bandet med seg lyd " på boks" som satte den rette koloritten på musikken. Samt at vi også fikk litt qawwali på norsk; i tittelsporet "Bewafá". Nydelig neddempa, med et mantra som setter seg fast.

Som resten av musikken har låta mange lag; detaljer kjøres i loops, i et lydbilde som både er ambient og rocka, skjørt og tungt. De fire musikerne har alle sin helt egen, svært markante signatur som sammen skaper et band helt ulikt alt annet vi har hørt.

Som jeg har sagt tidligere: Transjoik på sitt tyngste synes jeg er aller best. Med inspirasjon fra Pakistan tar de i bruk varere stemninger, og detaljene kommer tydeligere fram. Konserten var av typen "hvor er rewind-knappen"; jeg fikk lyst til å høre låtene om igjen med en gang, for ikke å gå glipp av nyansene. Samtidig er det nesten irriterende; man blir så opphengt i det at man glemmer å lene seg tilbake og bare nyte.

Dessuten: Jeg finner det høyst unaturlig å gå på en konsert av dette slaget for å sitte meg gjennom hele settet. Mulig det er en yrkesskade, men Transjoik på sitt mest rytmiske egner seg kanskje bedre på klubb- eller festivalscenen. Som når de tar "slangetemmerjoiken" og lurer på om vi har lyst til å danse. Selvsagt har vi det!

En spesiell konsertopplevelse.