Sven Henriksens tolkninger av Tom Waits sanger tar tak i deg. Godt hjulpet av et flott band lager han en mellomting mellom konsert og teater, men musikkteater er det ikke.

Henriksen synger like rustent som originalen, og har den samme frappernde framtoningen - og det er her teateret kommer inn. Han synger seg opp, både bokstavelig og inn i tilskuerens sinn. Man liker ikke framtoningen i starten, og elsker han i slutten. Det gjelder så vel figuren som Hensriksen av og til forestiller, som personen han forteller om.

Det ville være for enkelt å si at forestillingen - for det er det det er selv om det framstår som en konsert- tar tilskueren med storm. Det ligner mer på en langvarig, sur og våt og kald sørvestkuling som feier fra scene til sal og river tak i en og gir samtlige kollektiv bakoversveis. Likevel klarer man ikke å la vær å forbli i denne kulingen, og man kommer styrket ut av det.

Sven Henriksen er kledd som en overvektig, ekkel dørvokter, og det var jo slik Tom Waits begynte sin karriere. Scenografi og lys er enkelt og slående godt, her er en passelig liten porsjon stæsj som likevel gjør mye av seg.

Den som kjenner Tom Waits fra før har en del å hente i forestillingen, den som ikke er så godt kjent med han fra før får mye. Kunnskap og underholdning, gode sanger og flott musikk i skjønn forening.

"Boulevard of broken dreams", "Danny boy", "Waltzing Matilda", "Sword fish trombone" - man nikker gjenkjennende og koser seg, også med det musikalske, enda så rustent det er. Men der ligger også sjarmen.

Sjarmerende er også de tre band-damene og bassisten, som til sammen bidrar til å løfte forestillingen mange hakk.

Til høsten skal denne forestillingen på turné i Nordland - gled deg.

Jørgen Mathisen