Jenta i "Du tror det er slik, men egentlig er det slik." skrevet av Ellisiv Lindkvist prøver å leve et "normalt" A4-liv som alle andre, men inne i seg sliter hun med psyken. Hun gjør som alle andre for ikke å virke syk, svak eller deprimert. Hun føler seg alene, men i virkeligheten er hun ikke det. Hun gjør som mange andre. Hun tenker, tenker og tenker.

Stykket får fram følelser og situasjoner de aller fleste kjenner seg igjen i. Dette er en monolog med dybde, følelser på alle plan og rå ærlighet.

Mange av temaene som kommer opp da den unge kvinnen reflekterer over livet hun har levd, mens hun står på randen til å ta sitt eget liv, er tabubelagte. Som selvmordstanker, kvinnediskriminering, vold og voldtekt. Hun har opplevd det meste, selv om hun bare er tjuetre.

Monologen blir framført av de tre unge kvinnene Siri Schnell Horrigmo, Thea Borring Lande og Ingvild Johanne Meland som gjør en fabelaktig jobb med Ellisiv Lindkvist tekst. Bare det at det er tre som framfører en monolog er spesielt nok i seg selv, men måten det blir gjort på her er veldig spennende. De tre er som oftest ute på scenen samtidig, de har ulikt humør og ulike gester, men man skjønner lett at dette skal forestille en persons mange tanker.

De prater en og en, gjentar hverandre, skravler i munnen på hverandre og synger sammen. Noen av bevegelsene er koreografert likt på alle tre, det ble stilig, men noen ganger sitter de i hvert sitt hjørne av scenen og driver med sitt. Men det hele er alltid velgjort, som oftest skjer det en ting om gangen med en person om gangen for ikke å miste publikum. Det er lett og henge med.

Scenografien er minimalistisk og moderne, med stoler, en fiolin og noen leker. Disse blir brukt til det de er verdt og faller lett inn i forestillingen. Lyssettingen er enkelt, men nok avansert til at det er spennende og nytenkende. Lysene danner fem, kvadratiske ruter som på en terning på gulvet. Det skifter mellom tre ruter diagonalt, alle på en gang, en alene og tre på rekke. Det er ikke mye musikk, men akkurat passe nok til å få fram stemningen under forestillingen. I tillegg til at de tre skuespillerne synger vakkert i flere tonearter spiller ei av de vakkert på fiolin, dette var et godt krydder.

Noen av kommentarene, spesielt de av det litt grovere slaget, får fram latter, mens andre får deg til å tenke på meningen med livet. En virkelig flott forestilling om den ulykkelige kvinnen som har alt.

Tonje Anette Vonstad