Markens Grøde og Helgeland Sinfonietta snek i køen og ble aller første konsert under Hemnesjazz foran Varpen/Aanes i kirka. Konserten ble en rørende opplevelse for den fullsatte aulaen på Hemnes sentralskole.

Romanen fra 1917 ble film i 1921, og kopien som ble vist fram er et resultat av sammensmeltingen mellom to mangelfulle kopier som er satt sammen. Fortsatt mangler vel 20 minutter av originalfilmen, som man frykter har gått tapt for alltid. Det er Gunnar Sommerfeldt som hadde regien på stumfilmen som er spilt inn delvis på Hemnesberget med statister herfra, det ble derfor en helt spesiell opplevelse for flere av de frammøtte hemnesværingene.

Utfordrende

Nicholas Carthy sto i spissen for et strålende Helgeland Sinfonietta som spilte Leif Halvorsens originalmusikk bearbeidet av Bodvar Moe. Å ha musikerne bak filmmusikken rett foran seg er ikke hverdagskost, og det fungerte som bare det. Overgangene er nydelige og som i all god filmmusikk aner man hele tiden stemningen, følelsene og motivet til menneskene på lerretet. Stemningen er dyster og skremmende rundt den onde Oline, arbeidsom rundt driftige Isak og romantisk rundt hans kjære Inger.

Å lege musikk til stumfilm er selvsagt mer utfordrende enn film med tale, men også her lykkes orkesteret. Du hører snøen dundre nedover fjellet, bjørka falle over Aksel og kopperet utvinnes i fjellet gjennom de liflige tonene fra pauker, bratsj, cello og tromboner. Carthy selv har et nært forhold til Hamsun, og er ydmyk ovenfor oppgaven med å dirigere musikken til Markens Grøde.

Underrepresentert

– Jeg føler meg hjemme i denne musikken, og elsker virkelig å få jobbe med den. Det er vidunderlig å få vise filmen på denne måten, slik den opprinnelig var. Filmmusikk er jo dessverre underrepresentert som genre. Det er så mye flott, og Halvorsen har spesielt gjort en unik jobb med denne, sier Nicholas Carthy.

Han sier at det slett ikke er uvanlig at engelskmenn lærer seg norsk bare for å kunne lese Hamsun på originalspråket. Selv leste han Markens Grøde på tysk, men skulle gjerne lest den i Hamsuns eget språk, som han synes er svært vakkert.

– Jeg er veldig glad i både boken og filmen og skjønner ikke helt kritikken som er rettet mot jobben som er gjort med filmatiseringen. Jeg synes den fungerer som bare det, og at Sommerfeldt er veldig tro mot Hamsun. Hans måte å skildre det indre og det ytre, følelser, ansikter, landskap... Alt er i Hamsuns ånd, sier Nicholas Carthy.

Hedda Hiller Koteng