Dalselv Lavo Rock er i gang for femte gang. Tre scener er i gang og musikk og høylydt latter og prat kommer fra alle hjørner.

Stian Magnussen og Helene Hines fra Gruben er på festivalen sammen med en kompisgjeng, og er å finne i en av de mange lavvoene på festivalområdet.

– Det er så godt og varmt her, sier Helene og ser mot bålet i midten av lavvoen. Bålene holder mørket på avstand med sitt varme oransje lys og bållukta snirkler seg inn overalt.

– Ja, varmen og knitter fra bålet er viktig for at det skal bli en koselig kveld. Bare se på dette her, det er lys og varme overalt, det er så mye bedre enn festivalene der du står og fryser på en stor slette, sier Stian. De er begge kommet for å treffe kjentfolk å ha en trivelig festivalkveld, og synes endagers-festival uten overnattingscamp funker perfekt.

– Vi har begge unger så en kveld holder i massevis det, forklarer Helene.

– Jeg har blitt for gammelt for noe lengre enn en natt, ler hun.

Øl og bål

I løpet av kvelden har kompisgjengen for det meste nytt av musikken og slappet av foran bålene med en øl eller to – det er det beste festivallivet ifølge dem.

– Vi har vurdert å danse litt også, men vi får se hvor mange drammer det blir først, ler Helene.

– Musikken er viktig, sier Stian som synes kveldens repertoar passer bra for å understreke lavvo- og bålstemninga.

– Hadde det vært hardcore trancemusikk hadde det jo blitt en helt annen festival, sier han.

– Ja, det må være litt rock og country-stil, legger Helene til.

Komme bort

Det verste med festivalen er ikke vanskelig å komme på:

– Det er festivaldassene, ler Stian som helst har lyst til å unngå de små avlukkene i løpet av kvelden.

– Men det er alltid det verste uansett hvilken festival du går på.

At Lavo Rock-en ligger langt opp i Dalselv synes ingen av de to er noe problem, selv om det kan være litt vanskelig å finne skyss hjem når festivalbussen stopper i sentrum.

– Det er godt å komme seg litt bort bra byen og Big Ben og alt det der vanlige. Her sitter vi med kaffekarsk og bål – det er veldig urnord-norsk på noe vis, sier Stian.

– Vi har jo fått dette med morsmelka og er litt spesielle av oss, ler han videre som er her for første år men garanterer at det ikke blir det siste.

– Selv om morgendagen kommer til å bli jævlig. Men det er det verdt.