Sivert Høyem ga i går ut sin tredje soloplate, men det er den første i rekken etter Madrugada ble historie. Nå går Sivert videre alene uten supergruppen i ryggen. Og med all resekt å melde: Det kler han.

Der de to forrige soloplatene var preget av at Madrugada tross alt var Siverts hjertebarn, satser han nå for fullt på bare Sivert, og det gjør han med en selvsikkerhet, integritet og trygghet som etablerer han som Norges kanskje viktigste vokalist.

Det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter på "Moon Landing". Platen er gjennomarbeidet og en nytelse for øret fra begynnelse til slutt, med Siverts fløyelsbass som et selvfølgelig sentrum.

Vi som så Høyem på Træna i sommer kunne ikke annet enn å bli grepet av den store stemmen som fylte hele Kirkhellaren. Det unike er at denne magien er hørbar også på platen.

Tittellåten har allerede etablert seg som en gjenganger på norsk radio, men på platen føyer den seg bare fint inn i rekken av perler. "Belorado" åpner platen med nesten ni minutter rein nytelse. "Lost at Sea", "High Society" og "Arcadian Wives" er bare med på å forflytte Sivert enda flere skritt over månes overflate, hvor han til slutt lander trygt og solid på egne bein. For tyngden er borte fra stegene. Dunkelheten som preget Madrugada har Sivert ristet av seg og etterlatt nede på jorden. I stedet viser han at han har flere lag både i stemmen, som låtskriver og som artist. "Moon Landing" er en herlig arrogant maktdemonstrasjon, som gir deg lyst til å bli med Sivert i romskipet. Igjen og igjen.