Origins" i hendene. Rollespill har aldri vært min greie, og spesielt ikke av denne typen. Bioware har uttalt at dette er den spirituelle oppfølgeren til "Baldurs Gate 2", et spill jeg ikke likte i det hele tatt, men som stort sett er elsket av sjangerfansen. Jeg har vært mer glad i de mer actionpregete rollespillene som "Fable 2" og "Fallout 3".

Overraskelsen var derfor stor da jeg først kom skikkelig inn i "Dragon Age". Jeg ble helt oppslukt i historien. I så stor grad at jeg tenkte på spillet også når jeg ikke spilte det. Man får rett og slett aldri fred.

I korte trekk handler spillet om kampen mellom det gode og det onde, selv om grensene ikke alltid er like tydelige. Du er nylig opptatt i kollektivet Grey Wardens, en gruppe helter som skal utrydde verden for Dark Spawn, og før du vet ordet av det er verdens framtid i dine hender. Så mye mer om historien ønsker jeg ikke å si noe om da den best oppleves på egen hånd.

Fantasy-historie

Historien i seg selv høres kanskje ikke knallspennende ut, men det er nettopp denne som er så engasjerende. Den har lånt fritt fra store fantasy-serier som Ringenes Herre, Terry Goodkinds Sword of Truth-serie og Robert Jordans Wheel of Time-serie og det har blitt en flettet sammen på en flott måte. Samtidig er du også i stor grad med på å forme historien som følge av de valgene du tar underveis. Mer om det seinere.

Det som hever historien et ekstra hakk er alle de fantastiske karakterene du møter underveis, godt presentert med fabelaktig stemmeskuespill. Under spillets gang begynner man virkelig å bry seg om og interessere seg for dine øvrige gruppemedlemmer. De fleste karakterene har imponerende komplekse personligheter. Spesielt Morrigan er utrolig interessant. Også dine kompiser påvirkes av det du sier og det du gjør, og er de uenige kan du banne på at de sier ifra.

Selv om presentasjonen grafisk på langt nær er like gjennomført som lyden, gjør grafikken jobben og tar ingenting bort fra opplevelsen. For opplevelsen er fantastisk. Jeg vil også trekke fram kuttscenene som er svært så gode.

35 timer

"Dragon Age" er et massivt spill, jeg har nå klokket inn 35 timer og føler jeg så vidt har pelt litt på overflaten. I tillegg til hovedoppdraget så har du et hav av sideoppdrag du kan utforske og jobber du kan utføre. Med andre ord gir "Dragon Age" deg definitivt valuta for pengene. Og det bare ved første gjennomspilling, spillet er verdt minst en ekstra gjennomkjøring.

Fordi, som sagt tidligere, påvirkes mye av de valgene du tar. Helt fra starten da du velger rase og klasse. Spillet har seks forskjellige åpninger som avhenger av om du velger å være menneske, alv eller dverg og hvilken av de to klassene du velger innenfor hver rase.

I'm a lover not a fighter

Som alle rollespill med respekt for seg selv har man også her muligheten til å bygge opp din karakter ut ifra hvordan man ønsker å spille. Og siden, for å si det som The Kinks, "I'm a lover not a fighter", så valgte jeg en alv med magiske krefter som spesialiserte seg på å helbrede. Jeg hadde tidlig bestemt meg for å følge den gode linje. Alltid fortelle sannheten og benytte meg av mine talegaver framfor ødeleggende magi. I tillegg skulle jeg stort sett være snill, grei og høflig. Det begynte bra, men det tok ikke lang tid før jeg hadde truet en kvinnelig prest på livet, skremt livet av en liten unge og manipulert søsteren hans til å kysse meg, hvorpå han begynte å gråte. Det var faktisk ikke særlig populært i gruppa heller. Nuvel.

De valgene du tar i samtalene med folkene du møter underveis har også stor innvirkning. Og her er spillet herlig nådeløst. Har du dummet deg ut kan man ikke gå tilbake å rette på det ved å prate med personen på nytt. Da sitter du der med skjegget i postkassa etter å ha gått glipp av verdifull informasjon eller hjelp. Noen ganger går det også så langt at du blir angrepet.

Spillbarheten i slåsscenene tar litt tid å komme inn i, spesielt for en som ikke er vant til å pause spillet for å gi ordre til sine gruppemedlemmer. Du kan heldigvis slippe unna mye ved å være flink til å bruke taktikkfunksjonen. Der bestemmer du hvordan den bestemte karakterene skal opptre i gitte situasjoner. Allikevel liker jeg å ha kontroll og pauser dermed ofte.

Ikke nok med at spillet er vanvittig stort, det er også usedvanlig vanskelig. Så sant man ikke spiller på letteste vanskelighetsgrad. Da blir det til gjengjeld litt for lett. En mellomting mellom "lett" og "normal" hadde vært fint.

"Dragon Age: Origins" anbefales på det sterkeste, men du prøver det på eget ansvar. Du kan fort bli sittende igjen med følelsen "hvor ble denne helga av?".

Kjell Arne Jørgensen