Nordland Teater er på vei å skape tradisjon av sin populære nyttårsfeiring, og avrundingen av 2009 ble en helt spesiell opplevelse. Teaterkafeen var pyntet med hvite duker og lys, den røde løperen var rullet ut og i teatrets blackbox hang talløse skinnende lys drapert fra taket over en nydelig buffé. DJ Hans Marius Øverland sørget også for å servere musikk fra 50-, 60- og 70-tallet, noe som passet ypperlig til det voksne klientellet.

I bresjen

Høydepunktet på teatret hvert år er nyttårsforestillingen og i overgangen til 2010 var det Henriette Faye-Schjølls enkvinneshow som var i fokus.

Henriette viste fram sin "Late Night Musical" første gang under Vinterlysfestivalen i fjor. Den bejublete forestillingen fikk terningkast seks i Rana Blad, og Nordland Teater valgte ut nettopp Henriette til å stå i bresjen for nyttårsfeiringen på teatret. Det var det nok ingen som angret på.

Kjærlighet

Faye-Schjøll formidler sin kjærlighet til musikaler på en så betagende måte at alle bare må bli forelsket i dem - og i henne. I løpet av en drøy time leker Henriette med 18 glimt fra sine favorittmusikaler med et spekter som er så sjeldent at det gir deg gåsehud over hele kroppen. Som Hattie i Stephen Sondheims "Follies" er hun sjenert, ungdommelig og yndig. Den selvopptatte heksen Galinda i "Wicked" er deilig morsom. Mrs. Lovette i "Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street" er rå og vulgær. Katharine i "Kiss me, Kate" hater menn intenst som aldri før. Fra "I Love You, You're Perfect, Now Change" er hun fortryllende feminin og sarkastisk som den evige brudepike. Hun skåler alkoholisert, ekkel og desillusjonert fra bardisken for alle tåpelige kvinner i det ene øyeblikket, trasser sterk og rakrygget som Tora i det neste og får tårene til å velle opp i øynene med en norsk versjon av "Fantines Death" fra "Les Misérables".

Det er så mange glansnummer at det nærmest er umulig å trekke fram noen, men som alle rollene i "Cell Block Tango" fra "Chicago" får hun virkelig vist hvilken artist hun er, og oppsummerer hele forestillingens tema mesterlig. Hun får også vist seg som en fantastisk improvisator ved et par mikrofonproblemer.

Champagne

– Jeg hater menn, og spesielt lydmenn, sier hun elegant og vifter aggressivt og elegant med den svarte boksen til lydmann Frode Fridtjovsen da faller av i en av hennes mange kostymeskift. Så går hun løs på nettopp "I Hate Men". Herlig.

Forestillingen var supplert med to nye nummer, mye ny koreografi og Ragnar Meidell på saksofon. Det gjør seg virkelig, og Henriette virker sikker som aldri før, slår seg løs, spøker og eier scenen. Publikum klapper henne tilbake igjen og igjen før hun avrunder kvelden med "Happy New Year", champagne og et glitrende stjerneskudd. Det kan ikke konkurrere med den funklende stjerne på teatret.