Men Gro daler litt i denne utgivelsen, om ikke akkurat ned i skjul, så i alle fall en smule i skyggen av seg selv. Men la det være sagt med en gang; Jeg anbefaler samlingen. Majoriteten av de 26 tekstene har et slektskap til hverandre enten i tone, tema eller stemning, det er bare et par, tre som skiller seg ut på en kantete, ja uharmonisk måte. De virker ikke Gro Dahlske, om jeg kan si det sånn. Kanskje er forklaringen så enkel at noen av tekstene er skrevet for lenge siden og derfor, av vesen, ikke virker så godt sammen med nye tekster?

Jeg begeistres av den om lille jenta som elsker apen, men ikke forstår disse barna som ringer på og så absolutt vil bli kjent med henne. Og ikke minst den beske åpningsteksten om datteren og den aldrende moren, en tekst som har slektskap med det mer groteske som Dahle provoserte med på nittitallet. Og den besnærende om ungjenta og kjærlighetssorgen; vakrere har vel ingen skrevet om sånt på lenge? En god Gro Dahle leverer saker som tar tak, ja noen ganger mesterlige saker. Om det å være utenfor fellesskapet ikke minst.

Noen av novellene sliter jeg med. Den ene er for meg relativt uangripelig, jeg får trang til å gjespe, noe jeg sjelden får i denne forfatterens univers. Kunst er opplevelse, og hvis kunstverket ikke slipper meg inn, opplever jeg heller ingenting. Jeg har prøvd to ganger og jeg skal prøve igjen, en gang til, fordi de andre sytten er såpass sterke, fordi majoriteten av teksten mellom disse to permene vokser og vokser hver gang jeg leser dem. Dahles tekster verken konkluderer eller dømmer. De lukter, de smaker, de er. Jeg opplever Dahle som et helt unikt tekstsikkert vesen, og som en forfatter som leverer helhet og kvalitet, en som ikke nøler i språket, selv ikke i tekster framstår som intuitive. Hun er stilsikker, enten det gjelder den lille innegrisen, Simon og Kaia, om den grådige ungen, om djevler som feller tenner og om sinna menn.

Anita Hartviksen Ravn