Svein Roger Nilsen er sosionom og har jobbet med rusavhengige i en årrekke. Egentlig skulle man tru han hadde vært rusavhengig i disse årene. Så troverdig er stemmen til Tussi, som vi møter noen tidlige sommerdager mens han vandrer rundt i Drammen, skoløs og tannløs, på jakt etter en plan. Og på den neste drammen.

Den forekommer meg aldeles virkelig denne usammenhengende stemmen, den er logisk i all sin absurditet og den går og går over 244 boksider. Du hører den i øregangen mens du leser, den er rusa og filosoferende, full av komikk og tragedier geleider den oss gjennom og innom strøk og folk vi aller helst unngår. Vi presenteres for Snømus og Sementen, for Hårløs, Musvåken og Økse-Bjørn og vi kjenner lukta av dem der de raver rundt i frakker så skitne at de kan stå av seg selv. Dette er karer som karakteriserer en dag for god hvis man finner en danskedram eller en jægerskvett på lomma når man våkner, noe å starte dagen på til ølsalget åpner.

Men Tussi er lei. Han har passert femti og vet utmerket godt at det er lenge siden han tippa fra alkoholiker til fyllik. Han vet han må ut av dette, enten med beina planta på eller under bakken og han vet at skal han rekke første alternativ, må det skje snart.

Hans møte med Greven blir skjellsettende. Greven er en mann det står respekt av, en som ennå kun er alkis, en som har klasse over seg.

"...vi satt på benken og han bøyde seg ner og dro av seg fottøyet og det var stort, det var større enn alt, det var nesten ikke til å begripe, han overrakte meg skoene sine helt høytidelig, gjorde han, som om det var et par steintavler. Men det sto ikke noe skrivi på dem aent enn fireogførr; resten måtte jeg finne på sjøl...".

Teksten til Nilsen har en eneste svakhet og det er at den kunne vært tightere. En moderat innstramming ville gjort en meget god tekst helt fantastisk.

Anita Hartviksen Ravn