Saramago har funnet ei i seg sjøl bemerkelsesverdig historie fra 1551 om hvordan kongen av Portugal og Algarve, dom Joao den tredje, tidlig på høsten samme år sender en storslått bryllupsgave, en levende elefant, riktignok fire år på etterskudd, til konas fetter, erkehertug Maximilian av Østerrike. Av dette historiske materialet lager så Saramago ei fortelling om elefanten Solomos lange og strabasiøse reise fra Lisboa til Wien sammen med et stort følge av hjelpere: Kornaken, den indisk elefantføreren som under hele reisen oppholder seg på elefantens rygg, oksekjerre med veldige vasstønner, store lass med for til elefanten og mat til hjelperne og en kavaleritropp som skulle sørge for karavanens sikkerhet.

Dette er både for elefanten og for følget ei reise gjennom en ukjent verden og harde klimatiske forhold, fra sterk varme til bitene kulde, gjennom øde områder så vel som landsbyer med innbyggere som aldri har sett noe lignende og møter i flokk opp for å se det merkelige dyret.

"Elefantens reise" er ikke ei beretning som først og fremst blir båret fram av stor dramatikk. Det som framfor alt fascinerer, er ordkunstneren og fortelleren Saramago: "Der var de alle sammen, fra det minste spedbarn ved mors bryst til den eldste gubbe som ennå kunne gå, takket være stokken som gjorde nytte som hans tredje ben. Enda godt at han ikke hadde like mange som et tusenben, for når de ble gamle, ble det bruk for store mengder stokker, hvilket til syvende og sist faller gunstig ut for menneskearten, som bare trenger tre, om man ikke ser bort fra alvorligere tilfeller da ovennevnte stokker skifter navn og kalles krykker."

Slik kan forfatteren fabulere og reflektere og innimellom småpludre med leseren. Det er magisk fortellerkunst som limer en til teksten og en prosa som verken gir lyst til og egentlig heller ikke anledning til lettvint skumlesing dersom en skal få med seg de fine detaljene. Det er en del av Saramagos stil at oversettelsen ikke følge vanlig norsk tegnsetting. Periodene er lange, egennavn har konsekvent små forbokstaver, direkte tale markeres med stor forbokstav etter komma, men uten hermetegn. Resultatet er en egen språklig rytme som bærer hele beretninga, fra begynnelse til slutt.

"Elefantens reise" er stor fortellerkunst, oversatt til norsk av Kjell Risvik.

Stein-Arve Myrbakk