En fakkelboks blafrer på scenekanten. To trearma lysestaker med brennende lys er plassert oppå høyttalerne. Men hensiktet er på ingen måte å gjøre det hjemmekoselig. Ekstrem metal er rått. Kvast og kaldt. Dystert, mørkt og hedensk. Kodene og referansene er mange. For en utenforstående er støy et fristende ord å bruke i en beskrivelse, men her er lag og nyanser innvidde lett kan høre. Og det er i første rekke dem Elite, Grenjar og Urgehal spiller for i kveld. Ekstrem metal-miljøet har ikke som mål å bli forstått av alle. Lik det eller ikke lik det.

Kampen

Det var i midten av februar at Elite slapp debutalbumet «Kampen». Lørdag kveld var det duket for releaseparty på MC-klubben Anvil, som for første gang åpnet lokalene sine for offentligheten.

- Vi fikk en henvendelse fra Elite. Det virket som et spennende arrangement, forteller Anvil-medlem Ole Ingar Lindseth.

Han medgir at musikkstilen ligger en smule på siden av hans smak.

- Men det er tøft, bedyrer Lindseth.

Norske ekstrem metal-band gjør det stort i utlandet, men er en eksportvare få i hjemlandet kjenner til. Dimmu Borgir er kanskje det mest kjente navnet.

I Norge har det så langt vært liten interesse for denne typen musikk fra konsert- og festivalarrangører. Mo er intet unntak. Derfor er det en sjelden og unik opplevelse de oppmøtte på Anvil får med seg, med tre ekstrem metal-band på en og samme kveld. Enkelte vil muligens kalle det for en selsom opplevelse. Sågar eksotisk.

De mest ivrige står foran scena og headbanger hemningsløst. Andre opplever for første gang slik musikk live. Eller egentlig i det hele tatt.

Blandet publikum

- Jeg hører ikke på sånn musikk til vanlig. Det er nok kanskje litt for mørkt og hardt for meg. Jeg og Dan er mest glad i Britney Spears..., flirer Bjørn Strand. Sammen med en kamerat har han tatt seg turen for å støtte opp om kompiser i Elite.

Ida Johanne Gløsen er derimot her fordi hun genuint interesserer seg for ekstrem metal.

- Det er ikke så ofte det skjer noe innen denne stilen på Mo, konstaterer hun.

Elite entrer scenen. Den karakteristiske sminken er på plass. Det er en estetikk i det hele velegnet til å gi bestemødre og gamle tanter pustebesvær.

Med energi og råskap presenterer Elite musikken nettstedet FishComCollective kaller «brutally dark» og «good dark shit».

- Kjempebra. Jeg er mektig imponert, erklærer Ida Johanne Gløsen etterpå.

Hun er i liten grad opptatt av all staffasjen - sminken, naglene og klesstilen.

- Det som er viktig er at de spiller bra.

Lite folk

- Jævlig bra, slår Elite-gitarist, Tor Arne Falllingen, fast om arrangementet.

Vi sitter på bakrommet. Gulvet er blodig, men ikke som følge av ville slagsmål. Stemningen er svært så rolig. Det kunstige blodet er bare en del av staffasjen, scenepynten om du vil.

Selv om Fallingen er fornøyd arrangementsmessig, synes han det er kjipt at det ikke kom flere folk. Om lag 60-70 stykker har møtt opp. Elite står selv økonomisk ansvarlig for arrangementet.

- Det blir underskudd, men det er ikke så nøye. Vi har gjort det. Sånn er det bare, konstaterer Tor Arne Fallingen før tredje og siste band, Urgehal fra Hønefoss, går på scenen denne sjeldne kvelden.