Vi kjenner alle historien om prinsessen med det svarte håret, den hvite huden og de røde leppene, og ikke minst om hennes onde stemor.

Når regissør Tarsem Singh har laget sin versjon, den første av i alt to filmer om Snøhvit som har premiere i 2012, er det dessverre ikke noe saftig eple å sette tennene i. Til det er historien blitt så glasert at den minner mer om den kandiserte versjonen av frukten. Og som det meste som er glosset til, skal det lite pirking i overflaten til før sprekkene blir synlige.

Snøhvit som helt

Betakende Lily Collins spiller Snøhvit, noe hun slipper fra med æren i behold. Hun trenger sådan heller ikke å hente fram det helt store registeret. Snøhvit er bare snill og god, men en rettferdighetssans uten like, og et svulmende hjerte for folket som sulter, mens dronningen (Julia Roberts) drar inn stadig høyere skatter for å finansiere sin forfengelighet og ekstravaganse.

• LES: Flere filmanmeldelser her

Dette ser Snøhvit med sitt naive dådyrblikk, og bestemmer seg for å stå opp mot dronningen som på sin side får henne eskortert ut i skogen for å skjære ut diverse innvoller ... You know the drill.

Det som er vrien her er at prinsen ikke er helten. Det er Snøhvit selv som må kjempe seg tilbake til tronen, mens hennes store kjærlighet framstår først som en arrogant snobb med oppblåst ego, for så å gå over til å bli en stakkarslig hundevalp uten selvinnsikt. Da hjelper det ikke mye at du prøver å gjøre Snøhvit til en handlingens kvinne. Som publikum blir du nemlig sittende hele filmen å lure på hva i all verden hun skal med han.

Tidvis morsom

«Lille speil på veggen der» er likevel et fyrverkeri av kostymer, farger og overdådige bilder som konsumerer hele eventyrsjangeren trippelt opp. Tidvis er det også litt humrefaktor å spore. Julia Roberts er ganske fin som den famlende skjønnheten dronningen, men gjør deg akkurat like ofte skjermflau. Humoren blir platt, og selv om kidsa sikkert synes det er gøy når hun smører kanarifuglavføring i fjeset, blir nok det voksne publikumet mer skeptisk.

Mest helhetlige karakterer er nok de sju dvergene, som tilfører sårt tiltrengt sjarm til sukkertøyslandet.

«Lille speil på veggen der» er lite annet enn en sjangerfilm til fingerspissene, uten særlig mye dybde, nyanser eller ferske impulser, men for all del, som lett påskeunderholdning, funker sikkert det og.

Hedda Hiller Elvestad