Med denne boka som kom ut nå i vår, vant Solfris Sivertsen forlaget Margbok sin romankonkurranse. Dette er Sivertsens tredje roman og foruten disse har hun skrevet novellesamlinger, barnebøker og en diktsamling.

Jeg blir umiddelbart dratt med inn i dette lille huset der ei mormor ser på klokka mens hun gjennomgår hele forhistorien til det som skal avgjøres når klokka har passert fire. Da kommer de, "dommerne" de som skal måle og veie henne som omsorgsperson, ja som person i bunn og grunn og vi kjenner det i magen, vi kjenner at dette kanskje ikke ender slik som hovedpersonen ønsker at det skal ende? Eller? Og på stuegulvet sitter barnebarnet Fred og tar inn denne underlige dagen, mens han prøver å leke med bilen som mammaen fikk da hun var liten.

Hovedpersonens datter Lilly, sliter med rus og er ikke i stand til å ta seg av sine barn. Storebror har fått nytt hjem, nå gjenstår det bare å avgjøre hva som skal skje med Fred. Skal han bo hos mormor? Vil han? Bør han? Og hvis ikke, får han da være sammen med storebror? Som leser flyter jeg lett inn i engsteligheten til denne kvinnen som på den ene siden holder en slags forsvarstale for seg selv, men som altfor tydelig ikke har klart å komme helt ut av offerrollen etter et ekteskap med en kontrollerende mann.

Fortellerperspektivet veksler mellom mormor og Fred. En av de beste observasjonene er når Fred som legger merke til måten bestemora er stille på. Når hun blir stående foran oppvasskkummern uten egentlig å vaske, da vet han at det er det hun tenker på. Det som er så stort at det ikke er til å snakke om.

Det begås ingen nyskapende litterære tigersprang over disse sidene. Det er heller det presise observasjonene og det treffsikre, skjøre, men sikre språket som maler seg inn i oss. . Heldigvis setter ikke forfatteren seg til doms. Ikke over noen. Hun betrakter og forteller og lar leseren tolke. Her er ingen overflod av ord, bare akkurat nok.

Anita Hartviksen Ravn