At et spill som Wolfenstein kom ut for 17 år siden gjør at jeg må klype meg litt ekstra i armen.

At det virkelig er så lenge siden er helt utrolig, men det viser også hvilket stort sprang som er gjort i spillindustrien på kort tid.

For hvis man husker B.J Blazkowitch, hvordan figuren rørte seg og hvordan historien er lagt opp så vil man bare så vidt kjenne seg igjen. Grafikken er slående bra og det er også lyden, men det er fortsatt et vanlig skytespill. På 17 år er det produsert en horde av slike og derfor har utviklerne ID Software nok tenkt mye på hvordan dette spillet skal skille seg ut. En ting er jo at spillet nesten er garantert suksess blant hardcore gamere som sikkert vil bruke spillet som en nostalgitripp.

Alle detaljer

Folkene bak spillet har jobbet i fem år før de sa seg ferdige og det vises.

Å spille er en rein nytelse og her er det tenkt på alle detaljer. Om man kliner ned nazister med kolben, bruker et finstilt sikte eller kaster granater på dem så er det uhyggelig "life like". Det er nok derfor spillet har fått aldersgrense 18. år.

Okkulte krefter

Veteranprogrammererne har også andre grep i ermet. Som i den første versjonen av spillet er det her en haug med nazister som skal plaffes ned.

B.J Blazkowitch får også tidlig i spillet hjelp fra en urgammel medaljong der han kan kalle på okkulte krefter. Dette gir spillet en annen dimensjon i forhold til andre FPS og dette redder skinnet til Wolfenstein.

Det har vært ropt mye på ulv før lanseringen av spillet og tatt i betraktning av at det er et comeback vi snakker om så står denne utgaven i stil med det vi hadde forventet oss. Liker du skytespill med noko attåt så vil du ikke bli skuffet. Selv om det finnes mange spill i denne genren på markedet og dette ikke er noen nyvinning så er det tross alt Wolfenstein. Spillet får min klare anbefaling.

Viktor Leeds Høgseth.

Se flere bilder fra spillet her