Hva er det vi trenger å forsvare i Jemen eller Aleppo? Retten til å fortsette å leve i vår egen velstandsboble?

Martin Kildal skriver om toleranse og medmenneskelighet i På en lørdag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Fred: Vi trenger tro, håp og barmhjertighet for ikke å miste motet. Det verste scenariet er hvis håpløsheten overtar. Da blir Aleppos helvete også vårt, skriver Martin Kildal. Bildet viser noen gutter som spiser børd mens de venter på å bli evakuert fra Øst-Aleppo.

Fred: Vi trenger tro, håp og barmhjertighet for ikke å miste motet. Det verste scenariet er hvis håpløsheten overtar. Da blir Aleppos helvete også vårt, skriver Martin Kildal. Bildet viser noen gutter som spiser børd mens de venter på å bli evakuert fra Øst-Aleppo. (Foto: )

DEL

På en lørdagDeilig er jorden

Prektig er Guds himmel

Skjønn er sjelenes pilgrimsgang.

Gjennom de fagre

Riker på jorden

Går vi til paradis med sang.

Deilig er jorden. Det er nok ikke alle som kan være med på det, enten man synger eller bare nynner. Det er vel mere et håp enn en realitet for mange. De som skal feire jul i Aleppo synger neppe denne julesangen. Og skal jeg være ærlig, så er fred på jord en nokså utopisk drøm. Jeg hører på mange debatter om hvordan vi skal stenge flyktninger ute fra vår velstand – men ikke et ord om at vi faktisk er medskyldige i den flyktningestrømmen som kommer fra både Aleppo og andre steder. Norge har vært med på å støtte bombing av land, ja også aktivt bombet med våre fly – vi som skryter av at vårt militærvesen er et forsvar. Hva er det vi trenger å forsvare i Jemen eller Aleppo? Retten til å fortsette å leve i vår egen velstandsboble?

Vær så snill å ikke ta håpet fra oss - verken kristne, muslimer eller humanetikere

Det er forstemmende å oppleve våre smålige kamper for eget revir, enten man tilhører en religion eller påberoper seg en nøytralitet som bare den som hevder det tror på. For jeg har enda ikke opplevd å møte et nøytralt menneske. Det nærmeste er de som ikke har mening om noe som helst og som gjør seg lekker for dem de håper å oppnå en gunst hos – og for meg er det nokså meningsløst. Jeg har venner både blant kristne, humanetikere, muslimer og andre som tror på mye forskjellig – og en ting har jeg lært: Toleranse og medmenneskelighet handler ikke om en gruppe, men hva den enkelte sier og gjør i praksis.

Hva er det den kristne jula inneholder som skaper så sterke følelser at et mindretall får gjennomslag for at skolegudstjenester ikke lenger skal være en del av vår felles kulturarv? Det er ikke muslimer eller innvandrere som vil dette – men en forholdsvis liten gruppe etnisk norske som føler seg truet. Hva er egentlig trusselen, nå når kirka har mistet mesteparten av sin makt, i alle fall politisk? For meg er det å være prest sterkt knyttet til det å være bærer av et håp inn i en verden mange opplever som håpløs. For det er mange som føler seg håpløse og trenger å se seg selv med et nådig blikk fra Jesus. For meg er jula nettopp et budskap om en fred på jorda som er fundamentert i en himmel av håp, enten man befinner seg i Aleppo eller i Norge – verdens «rikeste» land. Barnet som kom til verden og som senere ga håpet om at livet er sterkere enn døden. Hva er så farlig med det?

Denne uka har vært preget av følelsesmessige ytterpunkter. Jeg har hatt begravelse for et ektepar som omkom i en trafikkulykke, og møtt en familie i sorg, men som hadde en hjertevarme for hverandre som rørte meg. Om kveldene har jeg vært konferansier for Rana Kormakeris juleforestilling, med mye glede og humor. Fellesnevneren for begge arenaer har vært ekthet, noe Ole Paus, årets gjesteartist i Kormakeriet, virkelig er en troverdig ambassadør for. Livet leves mellom tårer og latter, og denne jula vil ikke være annerledes. For noen vil tårene dominere mens for andre er det gleden som er sterkest. For de fleste av oss er det noe av begge deler.

Dette er siste jula jeg er prost – og prest som ansatt i kirka. Ved årsskiftet avslutter jeg 35 års prestetjeneste. Det har vært krevende, men også meningsfylt. Årene som sykehus- og institusjonsprest var fylt av sterke og berikende samtaler med mennesker i krevende livssituasjoner. Alle begravelser, vigsler, gudstjenester og samtaler med mennesker som har slitt med livene sine har gjort noe med meg. Jeg har sett mennesker reise seg fra ufattelige tragedier. Jeg har sett mennesker dø med håp. Jeg har døpt små menneskebarn og tegnet dem med korsmerket – håpets aller sterkeste merke. Jeg har møtt barn som har blitt mobbet og som har funnet håpet i et varmt og nådig blikk.

Kjære alle dere som kjemper deres kamp for det dere tror på. Vær så snill å ikke ta håpet fra oss - verken kristne, muslimer eller humanetikere. Vi trenger tro, håp og barmhjertighet for ikke å miste motet. Det verste scenariet er hvis håpløsheten overtar. Da blir Aleppos helvete også vårt. Da hjelper det ikke å stenge dem ute.

Jeg vil sitere Billy (i tegneserien) igjen. Sersjanten vil ha han med på krigsøvelse, men Billy har ikke lyst og spør hvorfor. Sersjanten svarer: «Det er så mye krig i verden at vi er nødt til å øve og forberede oss på å kjempe». Da svarer Billy: «Hvis det er så mye krig i verden, hadde det ikke vært bedre å øve på å skape fred?»

Jeg ønsker dere alle en god jul og Guds velsignelse både i tårene og latteren. Hadde jeg kunnet synge, skulle jeg ha lagt inn en lydfil med «Deilig er jorden».

Martin Kildal

Prost i Indre Helgeland prosti.

RB+ og eavis 10 kr for 10 uker!

Artikkeltags