Onsdag 16. august 2006 gikk det fryktelig galt. Under et utforskingsdykk inne i Plura var to svært erfarne dykkere nede på 101 meters dybde. De var der nede for å forlenge hovedlinen og de var på et sted hvor ingen mennesker før dem hadde vært. Hva som gikk galt for den ene dykkerne vet man ennå ikke. Problemene førte til at han omkom. Kameraten greide ikke å få med seg kompisen ut, og han måtte alene ta seg ut av grotten. Denne ulykken var den første som krevde et menneskeliv i Plura. Hendelsen ble en vekker på resten av grottedykkemiljøet. Det innrømmer ledelsen i Norsk Grottedykkerforbund.

Organiserte seg

Et konkret resultat av hendelsen er at landets grottedykkere i september i fjor stiftet Norsk Grottedykkerforbund.

– Vi har i flere år snakket om å lage en slik interesseorganisasjon, men ulykken var en utløsende faktor til at vi gjorde det, sier styremedlem Jan Arild Aaserud.

Han forteller at de tidligere var en vennegjeng med den samme interessen som møttes til et grottedykketreff i uke 33 ved Jordbru øverst i Plurdalen. Der stilte grottedykker og forpakter Terje Arntzberg eiendommen til disposisjon for dykking og for en teltleir.

– Ofte skjedde det at dykketreffet ble utvidet med både uka før og uka etter selve samlingsuka, sier leder Heidemarie Nordahl.

Terping på sikkerhet

I forhold til tidligere praksis har det før årets dykking startet skjedd en kvalitetssikring av hvordan en sikkert dykker i grotten.

– De som driver med grottedykking har stort sett sine sertifikater fra Norge, Frankrike, Florida eller Mexico. Før uka tok til hadde vi en grundig gjennomgang av hvordan sikkerheten skal ivaretas, slik at alle har en enhetlig forståelse av reglene, sier Nordahl.

I samme slengen arrangerte man et redningskurs, hvor det ble trenet på å gjøre redningsdykk inne i grotta.

Aaserud forteller at ting blir mer og mer rutine etter hvert som man holder på med noe. Derfor var det fornuftig med en repetisjon av sikkerhetsreglene.

– Ulykken var en vekker. Derfor var det helt naturlig å kvalitetssikre sikkerhetstenkingen rundt hobbyen vi bedriver, sier han.

Et reint praktisk resultat av kvalitetssikringen er at det ved innløpet til grotta hele tiden sitter en dykkeleder. Vedkommende vet hvem som er i vannet og hvem som dykker sammen i team.

– Hvert team må planlegge sitt dykk, angi dykketid og fortelle hva de skal gjøre. Dette ansvarliggjør dem til å være tilbake innen rett tid. Oppdager dykkelederen at noen ikke kommer ut til rett tid, vil vi selv umiddelbart sette i gang en søkedykk i området de skulle dykke i, forteller Nordahl.

Styremedlem Aaserud forteller at man tidligere bare sa ifra til en kamerat på land at man skulle dykke en gitt tid.

– Blant oss erfarne kunne det ofte hende at vi bestemte oss for ruta vi skulle svømme i det vi kom inn i selve grotta. Vi kjente jo den så godt, sier Jan Arild Aaserud.

Reglene for å dykke i grotta er klare. Ingen får ta seg inn der uten gyldige sertifikater og rett utrustning.

– Det holder ikke å si at man kan å dykke i grotte, sier Terje Arntzberg.

For å få lov å dykke fritt på egen hånd må man ha et sertifikat som heter "Full cave". Det får man først i hånda etter et omfattende kurs, som innebærer minimum 480 minutter med kursdykking. I tillegg må man dykke i tre grottesystem. I Rana kjøres hovedkurset i Plura, men deltakerne på kurs må også ha flere dykk i Litjåga i Dunderlandsdalen, hvor det er to separate tunnelsystemer.

– Instruktørene vurderer også grundig sine elever og gir ikke sertifikatet til noen en mener er uegna, forteller Aaserud.

For å kunne ta hovedsertifikatet, må man først ha bestått kurset "Cavern". Dette er kurs der man lærer seg å dykke i grotte og hvor man maksimalt får bevege seg 40 til 60 meter inn fra åpningen. Kravet er at man hele tiden skal kunne se lyset fra åpningen.

Går ikke på dypet

I forbindelse med årets grottedykkeuke blir det ikke foretatt noen utforskning i lengderetningen.

– Dette betyr at vi ikke går ned på det dypet ulykken i fjor skjedde, sier Aaserud.

Han understreker at dette slett ikke betyr noen slutt på utforskningen utenfor det som regnes som den normale og lette delen av grotta.

– Vi utforsker nå mer i bredden på innsiden av hoveddelen. Det er også en enorm oppgave. Det gjelder å få en så total oversikt som mulig av hvordan grotta er. Med informasjonen vi samler inn lager vi tredimensjonale kart. I forkant av utforskningsdykkene gjennomfører vi først flere forberedende dykk. Det betyr at vi setter ut flasker med luftblandinger, som fungere som sikkerhetsdepoter i tilfelle noen får komplikasjoner med utstyret, sier han.

Under utforskingsdykk er det også normalt å være tre i et team. Da holder en seg ved hovedlinjen, mens de to andre kan gå ut til siden etter en egen line festet til hovedlinen.