Deler av fjellheimen i Rana er som en sveitserost med mange hull. I den forbindelse tenker man ikke på alle krafttunnelene Statkraft og Helgelandskraft har laget etter andre verdenskrig, men de naturlige hullene naturen selv har laget ved at vann gjennom erosjon har gravd ut hulrom i fjellet i løpet av mange millioner år. Grottene er en del av Ranas store naturskatt. Noen er vernet og stengt med lås og gitter av myndighetene, andre er åpne for turistene. En del er naturlig stengt for menigmann, siden de er fylt med vann. Den største vannstengte grotta er Pluragrotta, hvor elva Plura renner inne i fjellet. Grotteinngangen ligger noen steinkast unna gården Jordbru øverst i Plurdalen, som i dag forpaktes av Terje Arntzberg. Siden han selv er grottedykker, har hans disposisjonsrett over området skapt en møteplass for dem som liker å utforske ei vannfylt grotte.

Enormt fargespekter

Det spesielle med grottedykking er at man tar seg inn til det indre av jorden på en måte få mestrer. Dermed får man en naturopplevelse av de sjeldne. En kommer inn til en jomfruelig verden, som er uberørt av menneskehender. Vannfylte grotter og store havdyp er de minst utforska områdene på jorda. Med ei god lykt i hånda kan sikten være opp mot 60 til 70 meter. Partikkelmengden i vannet avgjør. På seinsommeren er det ofte bra. Især hvis det har vært en lang periode uten nedbør. Også vinterstid er sikten god.

– Jeg har hatt mange flotte turer inn i grotta. Fargene varierer fra hvitt til svart og jordfarger. Det mange flotte formasjoner i grotteveggene, sier Terje Arntzberg.

Dykkerkollega Jan Arild Aaserud forteller at opplevelsen blir intens ved at det en setter lykta på lyses ekstra sterkt opp. Det er kun det man ser. Alt annet er svart.

Ypperste av dykking

Jordbrugrotta er et av de beste stedene i Europa for grottedykking.

– For meg er dette det ypperste man kan gjøre av dykking. En er på en måte vektløs midt inne i grotta, sier Heidemarie Nordahl, som er leder av Norsk Grottedykkeforbund.

Med jobb som dykkerinstruktør er det avslappende å bruke litt av ferien inne i Pluragrotta. Hun røper at også grottedykking andre steder i verden hører med til opplevelsene hun unner seg.

– I Mexico finnes det underjordiske grottesystemer som er langt mer komplekse og lengre enn Jordbrugrotta, sier hun.

Er ikke ekstreme

For menigmann kan det høres svært ekstremt ut å dykke i en vannfylt grotte. Grottedykkerne mener ikke det er en ekstrem aktivitet, siden de sitter på kompetanse og andre forutsetninger for å dykke der. For å få den gode naturopplevelsen har de med svært mye utstyr i vannet.

– Vi har med oss dobbelt av alt. Det betyr blant to ventilsett, for å ha separate lufttilførsler, og to reservelykter. En skal sette kursen tilbake når en tredjedel av luftmengden brukt opp. Da har en nok til returen og for uforutsette hendelser, sier Aaserud.

Han forteller at mye av utstyret, som i dag brukes av sportsdykkere, er blitt utviklet for å tilfredsstille behov til grottedykkerne i tidligere tider.

– Du må gjennom en grundig opplæring før du får et grottedykkersertifikat. Startkurset er et cavernkurs, som foregår i den ytterste delen av grotteåpningen. Her går man ikke lengre inn enn 40 meter og man skal hele tiden se lyset fra dagen. Først etter å ha bestått et slikt kurs, kan man gå videre og ta et fullt grottedykkersertifikat. Instruktørene foretar hele tiden en vurdering om eleven har en egnet adferd til å bli grottedykker. Selvsagt må man klare alle de pålagte øvelsene, sier Heidemarie Nordahl.

Hun forteller at den mest brukte delen av Jordbrugrotta er enkel. Maksimaldybden er 34 meter. I tillegg kan man flere steder gå opp til vannoverflaten og puste i store luftlommer. Snittdybden er 20 meter

– Innenfor den ytre delen av grotta, som strekker seg en liten kilometer inn i fjellet, kreves det erfaring for å planlegge og gjennomføre dykk, sier Nordahl

Der inne drives det med utforskning og kartleggingsdykk, hvor man leter etter nye grotteganger og avstikkere. Man kartlegger også hvor dyp grotta er.

– Jeg er en av deltakerne i denne utforskningen, hvor vi planlegger alt svært nøye før vi går i vannet. Sikkerheten settes bestandig øverst, sier Jan Arild Aaserud.

Dykkercamp

Grottedykkermiljøet i Norge og Norden er lite. Siden grottedykkerentusiast Terje Arntzberg åpner grunnen for sine venner, pleier grottedykkerne å samle seg til en leir ved Pluras bredder i august. Uke 33 er blitt et begrep. De mest ivrige kommer allerede uka før, og noen er ei uke lengre. I forbindelse med disse ukene kan nye sportsdykkere med interesse for grottedykking få ta kurs.

– Jeg dro opp hit for å sjekke miljøet og ha et prøvedykk. Det sa bare klikk. Dette måtte jeg lære. Dermed kjørte jeg hjem til Melhus og hentet resten av utrustningen. Nå er jeg i gang med cavernkurset. Dette er kult, sier Irene Ilstad.

Heidemarie Nordahl forteller at det sosiale rundt grottedykkerleiren er viktig for helheten. Det blir mange timer ved leirbålet og gode historier. Enkelte dager holder det bare med en tur i en av Ranas mange tørre grotter.

– Ved å ha denne hobbyen, blir man også interessert i fagfeltet speleologi, som er læren om grotter, sier hun.

TEKST: ARNE FORBORD

FOTO: VEBJØRN KARLSEN OG ARNE FORBORD