– Jeg lovte henne på dødsleiet å gjøre alt som står i min makt for å føre senteret vi har bygd opp, videre. For å klare det må vi ha penger og fagfolk, sier ektemannen Christopher Jogole og fortsetter:

– Jeg kan ikke gjøre det alene. Mitt håp er at folk fra Freidis' hjemsted Rana, som hun var så glad i, vil hjelpe. Kanskje finnes det fagfolk, gjerne fysioterapeuter som Freidis, som kan tenke seg å gjøre en innsats på senteret. Vi kan verken betale reise eller lønn, men hus og mat kan vi klare, sier Christopher Jogole.

– Utrolig historie

Han får støtte fra sokneprest Torgils Aurdal, som har latt seg fascinere av den utrolige historien om en politisk flyktning fra Uganda som i 2000 tilfeldig møter ei kvinne fra Rana og hva forelskelsen deres førte til.

– Mange kjenner Freidis som i 32 år jobbet som fysioterapeut i Rana, Hemnesberget og Mosjøen før hun i 2000 flyttet til Bergen. Likevel er det mange som ikke kjenner til den store og viktige innsatsen hun har gjort for vanskeligstilte barn i Uganda. Det kom også som en overraskelse på meg, sier Torgils Aurdal.

Christopher Jogole kom til Oslo og deretter til Bergen som FN-flyktning i 1990. En lørdag ti år senere befinner han og Freidis Persson seg på samme utested i Bergen.

– Vi var begge glade i å danse samba, og slik møttes vi. Jeg tror vi ble kjærester med en gang. Freidis var ei fantastisk dame og veldig flink til å danse, smiler Christopher og fortsetter:

– Vi hadde begge hatt det vanskelig, men nå begynte vi et nytt liv sammen.

I 2002 var Christopher blitt norsk statsborger og kunne reise tilbake til hjemlandet sitt for første gang. Freidis ble med ham.

– Jeg var litt redd i begynnelsen, for nord i Uganda kriget Lord's Resistance Army ledet av Joseph Koney. En dag vi besøkte landsbyen der mine foreldre bor, ble det veldig farlig. Freidis og jeg måtte reise tilbake til Lira i all hast. På veien møtte vi barn og foreldrene deres på flukt fra krigen – fortvilte, redde og skadet. V tok dem med i bilen, forteller Christopher Jogole.

Denne opplevelsen gjorde et så sterkt inntrykk på paret at de bare måtte gjøre noe for å hjelpe. De fortalte historien og ideen om å bygge opp et rehabiliteringssenter i Lira, til Bergens Tidende. Det, kombinert med hardt arbeid, førte til at paret omsider fikk nok hjelp, støtte, penger og utstyr til at de i 2006 kunne "flytte" Freidis fysioterapipraksis fra Bergen til Lira.

Nytt liv

2. feburar 2007 ble Freidis Rehablitation and Disable Center - sju bygninger med til sammen 2000 kvadratmeter grunnflate - åpnet av Ugandas president Yoweri Kaguta Museveni. Freidis var senterets faglige leder, Christopher økonom og administrerende direktør.

På det meste har det bodd hundre barn på senteret. Mer enn 608 barn har fått hjelp, og dermed et nytt liv for seg og familien.

– Vi drar selv ut på landsbygda for å finne barna som trenger behandling. I Uganda har ikke funksjonshemmede barn noen verdi, og gjemmes ofte bort. Det forbindes med skam å ha et funksjonshemmet barn, forteller Christopher.

I begynnelsen var det mange barnesoldater og funksjonshemmede barn som fikk hjelp på senteret, men nå er det fred i landet. Dermed utgjør funksjonshemmede og gatebarn hovedgrunnlaget. Over 80 prosent av barna som har funksjonshemming har det fordi de har overlevd hjernemalaria. Senteret har en avtale med et sykehus i hovedstaden Kampala som har lovet å operere alle barn mellom 0 og 18 år gratis.

For Freidis var Christopher og rehabiliteringssenteret det viktigste i livet hennes, i tillegg til hennes tre barn hjemme i Norge. Da Freidis brått og uventet fikk diagnosen uhelbredelig lungekreft i 2008, ble livet snudd på hodet. I august i år ble hun gravlagt på Ytteren kirkegård. Christopher tenner lys ved graven hennes, veksler mellom smil og sorg.

– Vi giftet oss tre uker før hun døde, på Louisenberg Hospice i Oslo. Hun ville at mitt navn skulle stå på gravsteinen hennes. Hun var livet mitt. Det var vondt å se henne gå, sier Christopher stille.

Han har mange gode minner å leve videre på, men det viktigste er løftet han ga på dødsleiet.

– Jeg lovte å føre livsverket vårt videre. Jeg lovte å hjelpe barna. Det var så viktig for Freidis. Det er så viktig for meg, sier han.