Femåringen har benket seg i vinduskarmen. Blikket er stivt festet mot innkjørselen. "Willy" gjentar han, og snur seg mot mamma Heidi for å få bekreftelse på at det er onsdag.

– Willy kommer, forsikrer mamma og får et strålende smil fra gutten sin i retur. Så er konsentrasjonen tilbake og blikket igjen festet mot gangveien opp til huset. Når det ringer på dørklokka er Henning allerede på vei mot trappa.

– Willy, stråler han. – Vi skal ut! Gleden den unge herremannen viser finner sitt motstykke i den 52 år unge mannen på vei opp trappa. De har noe sammen, et vennskap og en fortrolighet som bare er deres.

– Luring, sier Henning til Odd-Willy.

– Luring, sier Odd-Willy til Henning.

Trassalder og litt til

Henning Henriksen er den nest yngste i Norge som har fått konstatert diagnosen barneautisme. Da var han to og et halvt år, men foreldrene forsto det allerede ett år i forveien.

– Den mellomste gutten vår, Håkon, ble født for tidlig og var derfor sen i utviklingen. Da Henning var enda senere forsto vi at noe var galt, forteller pappa Henrik.

– Henning er seks år i kropp og styrke, men bare to og et halvt mentalt. Så nå er han i trassaldren, supplerer mamma Heidi med et skjevt smil som rommer langt mer enn vanlig oppgitthet som enhver forelder med barn i trassalder eller pubertet støter på.

– Henning må passes på og følges med hele tida, ellers vet vi ikke hva han finner på. Desto mer bråk han kan lage, desto artigere er det. Han er fryktelig rask og kan også være så stille at du ikke merker at han er borte før han plutselig er det. Vi har måttet få nøkkellås på dørene, ellers er han ute på et blunk. Noen dager er det helt ekstremt, og han må gjetes hele tida. Men han er også sjarmerende, kosete og han kan veldig mye, forteller mamma Heidi og pappa Henrik.

Ut av knipa

Familien Henriksen får ikke avlastningsfamilie fordi Rana kommune ikke klarer å skaffe. Familiene som henvender seg vil enten ha yngre eller eldre barn, og avlastningsboligen på Gardsbakken har det fullt. Det er bakgrunnen for at Home-Start Familiekontakten der Wenche Gjesbakk er koordinator fikk en telefon fra Miljøterapeutisk avdeling som undret på om hun hadde mulighet til å hjelpe familien.

– Jeg dro hjem til familien Henriksen for å bli kjent med dem og deres behov. Her kreves det en spreking, tenkte jeg etter det møtet og fant ut at Odd-Willy Mikkelsen måtte være perfekt til oppdraget, forteller familiekoordinator Wenche.

Det er nok å kaste ett blikk på de to guttene i stolen, den eldste med den yngste på fanget, for å konstatere at hun fikk rett. Det er uvant for dem begge å sitte i ro innendørs når de treffes.

– Ut, sier Henning og drar i hånden til Odd-Willy. – Fure, er klar melding fra femåringen.

Påkledningen går som en lek. Odd-Willy har montert barnesete i bilen sin som står klar til kompisen. Nå gjelder det å finne en bakke å ake i. Sekken er pakket, yoghurten inkludert. Den kommer fram når gutta tar seg en pause i leken.

Samhold

Henning tillater andre å få kontakt med seg, men det må skje på hans premisser. Ellers snur han seg bort.

– Vi måtte bli kjent, lære å forstå hverandre og finne et språk sammen. Det tok tre-fire møter før låsen gikk. Da begynte Henning å oppføre seg friere og plutselig snakket han til meg for første gang. Det var stort! Siden har han skravlet som en foss, forteller Odd-Willy.

Henning elsker å kjøre bil. Han sitter i baksetet, men har en fiks idé om at han skal ut foran. Som nevnt er femåringen utrolig kjapp i vendingen, så da Odd-Willy parkerte etter den den første turen deres sammen hang han plutselig i døra på vei ut før 52 åringen fikk sukk for seg, og fikk nappet ham inn igjen.

– Bilen min var full av fotspor, ler unge Mikkelsen og legger til: – Han har sluttet med det nå. Det ble med den ene gangen.

Henning er på vei opp akebakken ved Gruben ungdomsskole nå. Gliset sitter som limt på det lille ansiktet og i blikket leser vi skrekkblandet fryd. To ganger ned på den ene sida av bakken, så er han klar for nye utfordringer. Odd-Willy mener det er best å vente med den bratteste delen og får kompisen med på å bytte side. Det ser trygt ut helt til akebrettet tar over styringa, snur og likevel tar Henning med seg til den bratteste delen.

– Han er en villbasse, og jeg må tørre å la ham prøve seg. Ruller han så ruller han, og når jeg gir ham ansvar så dukker det også noe ansvarlighet opp i ham, forteller Odd-Willy før han setter på sprang etter guttungen ned bakken.

De kommer tilbake på bakketoppen sammen, Henning en smule overrumplet over bråsvingen. Nå vil han til bilen og trasker av gårde. Odd-Willy står støtt på bakketoppen, men følger guttungen med blikket. Bilen er låst. Henning prøver alle dørene. Det nytter ikke, så han snur og kommer tilbake til Odd-Willy.

– Det har jeg ikke sett før, at han kommer tilbake, sier Odd-Willy imponert.

– Klokkerhagen, forlanger Henning når han kommer på høyde med Odd-Willy.

Og da blir det sånn.