– Dårlig kommuneøkonomi er hovedårsaken til at skoler legges ned, ikke et ønske om større skoler med bedre læringsmiljø.

Det mener forsker og professor i pedagogikk Karl Jan Solstad ved Nordlandsforskning som har undersøkt skolenedleggelser i landets distriktskommuner.

– Økonomi er den klart dominerende trusselen mot skolestrukturen, sier han som om ikke lenge publiserer boka "Bygdeskolen i Velferds-Norge".

I forskningsrapporten, som er grunnlaget for boka og som er utarbeidet ved Høgskolen i Nesna, har Solstad undersøkt 142 norske distriktskommuner fra 1980 til 2005. I løpet av denne perioden er det i disse kommunene lagt ned 150 skoler. Blant annet har han sett på hvordan omlegginga av kommunenes inntektssystem har påvirka skolenedleggelser.

– Fram til 1986 detaljstyrte staten i stor grad hvordan kommunene brukte pengene sine. Da dette ble erstattet med et system hvor kommunene selv i større grad fikk styre over inntektene sine, økte antall skolenedleggelser kraftig, forklarer Karl Jan Solstad.

– Før 1986 var det slik at kommunene langt på vei fikk refundert sine utgifter fra staten ut ifra et forhåndsgodkjent skolemønster. Dermed var det ikke noe lokalt initiativ for å legge ned skoler, påpeker han.

Budsjetthensyn avgjørende

– Til tross for at den uttalte nasjonal politikken og anbefalingene fra statlige myndigheter ved innføringa av det nye inntektssystemet var ikke å legge ned skoler av økonomiske grunner, viser våre data at det er nettopp dette som har skjedd. Budsjetthensyn er den grunnen som oftest oppgis for skolenedleggelser og også det hensynet som oftest blir trukket fram i forbindelse med planlagte skolestrukturendringer, sier Solstad som trekker fram at før oljealderen, da Norge var fattig, ble ikke skoler lagt ned av økonomiske årsaker.

– Det blir de altså nå. Folkeskolen og grunnskolen ble tidligere sett på som en så viktig tjeneste at kommuneøkonomi eller ulike kommunale prioriteringer ikke skulle få lov til å gi forskjellige vilkår for barn og lokalsamfunn. En fattig stat tok hele ansvaret for å finansiere det grunnleggende skoletilbudet for elevene.

– En likeverdig skole av høy kvalitet er et grunnleggende politisk krav til skolen, likevel har vi etablert ordninger for styring og økonomi som tvinger fram ikke-optimale læringsmiljø prega av frustrasjon, ressursmangel og tap av kreativitet og energi hos lærerne og uvisshet og sinne hos elever, foreldre og lokalsamfunn, sier Solstad videre.

– Å drive skole med nedleggingsspøkelset hengende over seg er for øvrig svært vanlig i Distrikts-Norge, sier forskeren som er kjent med den pågående diskusjonen rundt den framtidige skolestrukturen i Rana.

Får ikke beholde pengene

– Forskningen viser også at de ressursene som spares på å legge ned skoler, ikke beholdes i skolesektoren. I en stadig mer presset kommuneøkonomi, hvor politikerne er tvunget til å prioritere blant annet eldreomsorgen, vil presset mot skolesektoren alltid være der, sier Solstad.

– Samfunnsøkonomisk viser det seg dessuten at det svært ofte er relativt lite å spare på skolenedleggelser, i alle fall i de tilfellene hvor vi snakker om skoler på mellom 50-70 elever og hvor en nedleggelse betyr at elevene blir avhengige av skoleskyss, påpeker forskeren.

– Kommuner sparer penger på å legge ned skoler, men lar fylkeskommunen ta støyten. Vi har blant annet eksempler på at skolenedleggelser har ført til en betydelig merutgift for samfunnet, fordi skoleskyssen har kostet mer enn den kommunen har spart på nedleggelsen, sier Solstad som for øvrig synes det er et paradoks at det legges opp til utstrakt skyssing av barn all den tid de heller burde oppfordres til naturlig mosjon gjennom å gå eller sykle til skolen.

– Mer avmakt

I studien vurderer rektorene det slik at i åtte av ti tilfeller er den lokale motstanden mot skolenedleggelser sterk. I tillegg til at foreldre og folk i skolekretsen ser på den lokale skolen som et trygt og godt læringsmiljø for elevene, er det hensynet til skolens viktige rolle for hele lokalmiljøet som ligger til grunn for den ofte sterke mobiliseringa for vern om skolen.

– Det er interessant å observere at den desentraliseringa av makt og ansvar fra statlig til kommunalt nivå som vi fikk på slutten av 1900-tallet faktisk har resultert i ei sterk skolesentralisering og svært ofte til sterk motstand fra folk i de berørte skolekretsene. Desentraliseringa kan ha ført til utvida kommunal makt, men på det helt lokale nivået er avmakta blitt større, påpeker Solstad.

I slutten av mars skal kommunestyret konkludere på hvordan den framtidige skolestrukturen i Rana skal være.