Gå til sidens hovedinnhold

10 år etter 22. juli. Jeg har et ansvar å kjempe hver dag mot kreftene som gir grobunn for hat og terror

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det finnes fremdeles ikke ord for å beskrive omfanget av smerten etter terrorangrepet 22. juli.

Angrepet var så dramatisk, så opprørende, så grusomt, og det var så mange som var rammet.

Dagen var et jordskjelv, for familier over hele landet, for det politiske Norge, for Arbeiderpartiet og AUF.

Jeg har nettopp lest ferdig boken til AUF – «Aldri tie, aldri glemme», en av mange bøker fra 22. juli.

Jeg har sett alle filmer og dokumentarer, samt hørt alle podcaster fra Utøya og regjeringskvartalet.

Jeg skal følge med på Twitter alle dagene fremover, der det legges ut de faktiske twitter-meldingene fra ungdom fra Utøya den dagen.

Men kan jeg forstå?

Nei, jeg kan aldri forstå de hendelsene, den grusomheten, de ettervirkningene 22. juli har gitt for de som var til stede og for de pårørende.

Jeg kan bare lese og lytte, men ikke føle på samme måte som de.

Men, jeg har et ansvar.

Jeg har et ansvar å snakke høyt om hva som faktisk hendte med ambisiøs ungdom, på en AUF-leir, som hadde håpet, troen og viljen til å tro på demokratiet.

Jeg har et ansvar å snakke om, forstå og fortelle historien videre.

Jeg har et ansvar å kjempe hver dag mot kreftene som gir grobunn for hat og terror.

Jeg har et ansvar å stå opp mot ekstremismen i dagens samfunn.

Jeg har et ansvar å la ungdom få ha troen på en bedre verden, troen på å gjøre en forskjell.

Troen på demokratiet.

Troen på å engasjere seg, organisere seg, delta i debatter, bry seg.

Troen på å bruke stemmeretten, uten å være redd!

Derfor skal jeg aldri tie, og aldri glemme.

Guro E. Nordlund, nestleder Rana Arbeiderparti

Kommentarer til denne saken