Gå til sidens hovedinnhold

130 års moderne industrihistorie fortsetter med et nytt eventyr

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er et historisk sus over dagene vi er i ferd med å passere i kalenderen. Torsdag gikk Freyr Battery på børs. Lørdag er det 75 år siden Stortinget vedtok å bygge et jernverk i Mo i Rana. Freyrs battericellefabrikker kan gi inntil 1.500 arbeidsplasser. De mest optimistiske anslagene er at det vil gi 12.000 nye innbyggere i kommunen i løpet av 15 år, og at man dermed passerer 40.000 innbyggere med god margin. Ikke så rart linjene har blitt trukket til etableringen av A/S Norsk Jernverk.

Folketallet i bykommunen Mo og landkommunen Nord-Rana økte fra drøyt 9.000 i 1946, via drøyt 14.500 da Jernverket ble satt i drift i 1955 til 26.000 i den sammenslåtte kommunen Rana 15 år senere. Det er vel lite som har preget Mo i Rana mer enn akkurat det stortingsvedtaket for 75 år siden. «Få norske samfunn har gjennomgått så omfattende endringer på så kort tid som Mo og Nord-Rana», som Hilde Gunn Slottemo skriver i Rana-historien «Malm, makt og mennesker». Det som allerede var et industrisamfunn ble videreutviklet. De mange arbeidsplassene i og rundt Jernverket demmet opp for en flyttestrøm fra Nord-Norge og Helgeland, for eksempel til Orkanger – som var alternativet for det jernverket alle på Stortinget var enige om skulle bygges. Mo ble valgt etter at tre ekspertkomiteer utpekte det som landets best egnede sted for dette formålet. Nærhet til jernmalm, tomt og krafttilgang var avgjørende. Jernverket var viktig ikke bare for Rana, men nabokommuner og hele Helgeland. Hvilken effekt Freyr Battery får, gjenstår å se. Men med fusjonen mellom Freyr og Alussa Energy er kapital sikret, og alt ligger til rette for å oppfylle lovnadene.

Det er ikke første gang utenlandsk, privat kapital og ny teknologi setter sitt preg på Rana-samfunnet. Svenskene Alfred Hasselbom og Nils Persson var involvert i gruvene på Båsmoen på 1880- og 1890-tallet. «Det er Nils Perssons overtakelse av gruvene på Bossmo som markerer at den virkelige industrielle epoken i Rana startet», skriver Ivar Hartviksen i sitt bind 1 om Ranaindustriens historie, «Jernsaken må løses». Så å si alle gårder på Stenneset, Båsmoen og Ånes ble oppkjøpt, og det ble etablert boliger, verkstedbygninger, kai, utskipningsanlegg og en 700 meter lang taubane. Med Persson, «Malmkungen af Norge», kom også større interesse fra internasjonal industri og kapital. «Det var malmleiene på Båsmoen som for alvor innledet den internasjonale storkapitalens interesse for Rana-samfunnet», som Slottemo skriver i sin bok. Persson så også potensial i jernmalmen i Dunderlandsdalen, men solgte her sine rettigheter og eiendommer til Edison Ore-Milling Syndicate i 1899. Edison var ingen ringere enn Thomas Alva Edison, den verdenskjente oppfinneren. Selskapet ble opprettet i London året før for å utnytte Thomas Alva Edisons patenter innenfor malmutvinning utenfor Nord-Amerika. Engelske investorer og Edisons teknologi for jernmalmutvinning lå bak opprettelsen av Dunderland Iron Ore Company i 1902. Aksjekapitalen var på to millioner britiske pund. Drøyt 250 millioner pund i dagens verdi – eller nærmere tre milliarder kroner.

Det var grunn til optimisme. Hasselbom hadde i sin tid sammenlignet Dunderland med Bilbao, Europas største eksportør av jernmalm. Edison selv mente feltene i Dunderland kunne forsyne Storbritannia med malm i 100 år. Direktør Åkermann mente selskapet sikkert kunne «holde det gaaende et, ja kanske to hundrede år», ifølge Slottemo. I oktober 1902 var 1800 personer i sving på anlegget. Det var ikke lite med tanke på at innbyggertallet i det som da het Mo herred var 4.369 i 1900. I drift hadde ikke like mange sitt virke her. Hartviksen oppgir at antall ansatte i 1906 var omtrent 900. Edisons teknologi viste seg ikke å fungere optimalt, for å si det forsiktig. Lønnsomt ble derfor aldri DIOC. Antall ansatte sank raskt, og allerede i 1908 var det slutt på pengene. Det ble stadig gjort nye forsøk på ombygginger og å få stabil drift i verket i mange år framover, uten at man noen gang lyktes helt. I 1947 ble DIOC kjøpt opp av Norsk Jernverk. At staten kunne overta DIOCs gruver og anlegg var noe av bakgrunnen for at jernverket ble lagt til Mo i Rana.

Ifølge det som ble sagt da fusjonen mellom Alussa Energy og Freyr AS ble offentlig kjent, skulle det nye selskapet ha en egenkapital på tolv milliarder kroner. Det er signalisert investeringer på 20 milliarder kroner i årene framover. Fem fabrikker og nærmere 1.500 arbeidsplasser skal bygges opp. Det hele skjer i Mo industripark, området som opprinnelig skulle bli en bypark og endte opp som nasjonens løsning på jernsaken. 130 års moderne industrihistorie fortsetter med et nytt eventyr. Det er i sannhet spennende dager. – Freyr ville i utgangspunktet ikke sett på Rana hadde det ikke vært for den sterke industrihistorien som er i ranværingenes DNA, slo en av de allerede lokalt ansatte, kommunikasjonsdirektør Hilde B. Rønningsen, fast.

I dag er det godt over 100 bedrifter i industriparken, med rundt 2.500 ansatte totalt. Omsetningen er på 7,8 milliarder kroner. Det sier noe om dimensjonene – og verdiene – som er skapt gjennom alle disse årene. Og det sier noe om dimensjonene over det som planlegges. Forventningene til Freyr Battery er store. Skulle de bare klare å realisere bare halvparten av det som er forespeilet, vil det likevel bety mye for Rana og regionen. Foreløpig ser de ut til å være på god vei.

Som med The Dunderland Iron Ore Company og A/S Norsk Jernverk vil det kreve stor tilflytting. Denne gang er hele verden rekrutteringsområdet. – Folk må trives og de må lande her og tenke at nå har jeg kommet hjem. Her hører jeg til. Nå kommer det en stor flyplass, og blir det nok folk kan man sette opp ukentlige fly til Alicante, det er ikke det som er problemet. Det viktige er å lage et godt liv og det må vi gjøre her, som Lars Kvadsheim i Freyr sa det.

Kommentarer til denne saken