Beredskapstroppen i den overlastede gummibåten med motorstopp vil for alltid forbli bildet på den sviktende krisehåndteringen

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

22.juli 2011Mot Akersgata, foran «høyblokka» står fortsatt ei «oppslagstavle» med avissidene til VG den dagen bak glass. Det tykke knuste glasset har tusener av sprekker.

Det var dagen da så ufattelig mye gikk i stykker her i landet vårt, men hvor også viktige ting ble stående tilbake etter rystelsene.

Om vi befant oss i Oslo, på Utøya, Florø, Mandal, Berlevåg eller Mo i Rana – ingen av oss var de samme etter 22. juli 2011.

I dag er det fem år siden. De fleste oss kan fortelle nøyaktig hva vi gjorde, hvor vi var og hva vi tenkte da vi først hørte om terrorangrepene – først bomben i regjeringskvartalet i Oslo, så skytingen på AUFs sommerleir på Utøya.

Selv var jeg på jobb, som vaktsjef på kveldsdesken i Rana Blad. Med meg hadde jeg to kollegaer; en journalist og en typograf. Den første meldinga snappet jeg opp på en av nettavisene: En eksplosjon midt i Oslo sentrum. Et bilde tatt fra avstand, av svart røyk som steg opp over en solfylt hovedstad.

Så braket det løs i alle nyhetskanaler.

Jeg husker jeg tenkte det, og en av kollegaene sier hun husker jeg sa det: «Nå har terroren kommet til Norge!»

– Jeg, og sikkert mange med meg, tenker radikale islamske terrorister – at det er en blond mann fra det norske folkedypet som står bak er ikke noe som toucher tankebanene.

Journalistens ryggmargsreflekser slår inn: kjenner vi noen fra Nord-Helgeland som er i Oslo nå, som kan ha sett noe, som kanskje kan fortelle oss hva som skjer? Kollegaen min kaster seg over telefonen og begynner straks å jobbe med dette.

– Det er meldt om skyting på AUF-leiren, sier plutselig typografen.

Først skjønner jeg ikke hva han snakker om, så forstår jeg at noe er alvorlig galt – frykten for hva som egentlig er på gang kommer som en vond klump i magen.

Resten av vakta husker jeg lite av i dag. Det meste gikk nok på instinkter. Det vi visste var at Rana hadde mange ungdommer på Utøya.

Realitetene i grusomhetene hadde vi ikke forutsetninger for å begripe. På et tidspunkt må strek settes for neste dags papiravis.

Jeg husker jeg kom hjem, klokka var passert midnatt og vel så det, jeg satte meg ned i sofaen og slo på tv. Da begynte det uvirkelige omfanget å synke inn.

Da var det ikke lenger journalisten i meg som tok inn inntrykkene, da var det mennesket meg.

Mye gikk i stykker i Norge denne dagen.

Først og fremst det meningsløse antallet uskyldige mennesker som måtte bøte med livet for en gal manns handlinger.

Dernest forestillingen om at noe slikt kan ikke skje her hos oss. En kan alltids hevde at det er umulig å gardere seg mot slike hendelser. Det kan så være, men det som dessverre ble helt åpenbart var at samfunnets beredskap for å håndtere det når alvorlige situasjoner først er en realitet, ikke var i nærheten av å løse oppgavene på en tilfredsstillende måte.

Beredskapstroppen i den overlastede gummibåten med motorstopp vil for alltid forbli bildet på den sviktende krisehåndteringen.

Fem år etter hevder mange at det ikke er blitt noe bedre, at vi dessverre ikke har lært noe, at manglende beredskap fortsatt tas like lite alvorlig som før 22. juli.

At Gjørv-kommisjonens rapport ikke er blitt fulgt opp. At vi er i ferd med å lulle oss inn i forestillingen at sånt skjer jo ikke hos oss – i hvert fall ikke igjen.

22.juli-angrepene

Terroristen Anders Behring Breivik drepte til sammen 77 og skadet nesten 100 mennesker i bombeangrepet i regjeringskvartalet og skytingen på AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011.

At en ennå ikke har klart å finne ei tomt, langt mindre bygge et nasjonalt beredskapssenter – eller å ha klart å skaffe en operativ politihelikoptertjeneste hvor helikoptrene ikke står mer på verksted enn de er i lufta – er sørgelige eksempler på dette.

Mye knust, men også viktige ting ble stående igjen. Ikke minst den måten hele folket fant sammen i sorgen. I rosetog, i appeller om å møte hat med kjærlighet. I tanken om å stå sammen mot ekstremisme i alle former og hegne om demokratiske verdier. I måten det norske rettssystemet og nasjonen tok oppgjøret med gjerningsmannen og de avskyelige handlingene.

I dag har det gått fem år. Jeg tenker på de 77 menneskene som mistet livet. Jeg tenker på de mange som fortsatt på ulike måter bærer med seg 22. juli 2011 hver dag. Og så tenker jeg på at ingen av oss er de samme etter den ufattbare dagen

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Artikkeltags