Kl. 07.00. Alarmen går av. Det kunne vært julaften. Det kunne vært 1. påskedag. Det kunne vært søndag. Men det er fredag 1. juli. Mens vi andre lener oss inn i feriemodusen, har ikke døgnet nok mange timer for all jobben som må gjøres. Det går «døgnet på tamp». Selv om sola steiker, kan det være fristende å se fram mot hardeste vinteren. Det er litt roligere da. Det er tida på året det går an å få arbeidet til å gå opp på det vi andre kaller en vanlig arbeidsdag – pluss kveldsfjøsen, selvfølgelig. Men nå er det sommer. Høysesesong, bokstavlig talt.

En yrkesgruppe som har min største respekt, er bøndene. Jeg er oppvokst på gård som odelsjente, og er nå «pårørende» til bønder. Jeg føler meg av og til maktesløs og bortskjemt. Maktesløs når jeg ser arbeidsmengden min søster Gunnhild og samboer Eirik, som har overtatt heimgården vår, sitter med. Bortskjemt når jeg får betalt for jobbene jeg gjør, og ferie og fritid for å hente meg inn igjen. En selvfølge, ja, selvfølgelig! Eller. Ikke for de som produserer kvalitetsmat til oss. De må gjerne ha en jobb for å ha råd til å gjøre nettopp det, produsere mat til oss. Konsekvensene ville ha vært enorme om de hadde lagt ned arbeidet – langt utover det vi tenker på, sånn til hverdags.

Det norske jordbruket sikrer over 100 000 norske arbeidsplasser rundt om i hele landet. Fra poteten, gulroten, skinkesteiken og de andre matvarene som produseres havner på middagstallerkenen din, har ca. 46 000 personer i landbrukets primærledd og 49 000 ansatte i matindustrien vært involvert. Om vi legger til transport- og leverandørindustrien, sikrer norsk matproduksjon at 128 000 personer har en jobb å gå til. Arbeidsplasser ute i distriktene bidrar til at vi har levende bygder, og sikrer at man kan bo og jobbe andre steder enn i byene. Spiser du norsk, bidrar du derfor til norsk verdiskaping, norske arbeidsplasser og bosetting over hele landet.

Kl. 11.00. Mårrafjøsen nærmer seg slutten. Det er god stemning. Lina, Tove, Magny og de andre kyrne eter og ørter. Hanna, Iris og Britt står i kø. De venter på tur i melkeroboten. Hver og en av dem med sin egen personlighet. Noen kommer og vil ha kos mens fjøsgulvet skrapes. Det småprates. Sendes en snap av kosekua. Kyrne har faste liggeplasser, med mask og madrasser. Melkekyr, okser og kalver har fått sitt av stell. Ikke for i dag, men for denne økta. Nå er det endelig tid for bøndene. Lunsj. Kanskje er det litt av Linas melk i pakken på bordet? Har Iris bidratt til osten? Det er givende å tenke på.

God helse og velferd blant husdyra står høyt på agendaen i det norske landbruket. Det har resultert i at det norske landbruket er i verdenstoppen, også når det gjelder dyrehelse og dyrevelferd. Velger du norsk kjøtt når du handler, kan du være sikker på at det er produsert på friske dyr med strenge krav til dyrevelferd.

I mange land gir man medisiner og antibiotika til husdyr som rutinemessig forebygging av sykdom. Et globalt overforbruk av antibiotika har ført til at flere bakterier har blitt resistente. I Norge er det kun syke dyr som trenger medisin, og all bruk av antibiotika skal dokumenteres. De strenge restriksjonene våre har ført til at antibiotikabruken i norsk husdyrhold er blant de laveste i verden.

Kl. 16.00. Middagstid, sånn cirka. Det er flyttet okser, barbert haler, det er pløyd, det har vært inseminering, det er plukket stein, stein og atter stein. Det er kommet en kalv til verden. En del av dyra er på beite. Det er foringsplaner som skal følges opp og gården skal utvikles. Det er stadig større krav til dokumentasjon og kvalitetssystemer. Slåttoinn følger våroinn. Utstyret må repareres. Men først en pust i bakken. Litt familietid.

Et aktivt landbruk, der vi utnytter utmark, holder det norske kulturlandskapet i hevd. Beitende sau og storfe sørger for å opprettholde disse viktige områdene. Naturtypene i kulturlandskapet er blant de mest artsrike vi har. Halvparten av de rødlistede og mest truede artene er tilknyttet kulturlandskapet. Norge er også blant landene i verden med lavest forbruk av plantevernmidler. Et kaldt klima, god plantehelse og strenge regler er blant årsakene til at vi bruker mindre sprøytemidler i matproduksjonen enn mange andre land.

FNs klimapanel anbefaler hvert enkelt land å utnytte tilgjengelige naturressurser til matproduksjon på en måte som er tilpasset de naturgitte forholdene i landet. Kun 2,1 prosent av landet vårt er dyrka mark. Av dette er 1/3 egnet til å dyrke korn, oljevekster, belgvekster og grønnsaker til mennesker, mens 2/3 er best egnet til gressproduksjon. Til tross for at vi har lite dyrka mark, har vi mye utmark. 45% av arealet vårt er klassifisert som god beitemark. Drøvtyggere som ku og sau kan utnytte den til matproduksjon fordi de kan omdanne gress og andre planter til næringsrik mat som vi mennesker kan spise.

Kl. 18.00. Alarmen går. Det kunne vært julaften. Det kunne vært 1. påskedag. Det kunne vært søndag. Men det er fredag 1. juli, og det er tid for kveldsfjøsen. Lina, Tove og Magny står i kø og venter på tur i melkeroboten. Kalven som kom til verden tidligere på dagen får navnet Ylva, oppkalt etter ei av jentene i bygdas gårds- og naturbarnehage, som har en av basene sine på gården. Noen kommer og vil ha kos mens fjøsgulvet skrapes. Det småprates. Sendes en snap av de søte småkalvene. Det etes og ørtes. Et par timers tid senere er det klart for å ta kveld. Eller er det det?

Norge har et klima, en geografi og et kostnadsnivå som gjør at det meste av maten vår kan produseres billigere i andre land. Med en ren markedsliberalistisk tilnærming ville det meste av norsk landbruk blitt lagt ned og maten importert fra land der den produseres billigere. Norsk landbruk handler om de verdiene som går utover kalorier produsert og penger tjent. Det er mange grunner til å velge norsk mat. Levende bygder, dyrevelferd, bærekraft – her kan noen og enhver finne argumenter som er viktige for seg. Også i et klimaperspektiv lønner det seg å velge norsk. At kjøtt er fyfy har vi hørt så mange ganger at det er blitt en sannhet. For eksempel har Rana kommune innført en kjøttfri dag i uka på sine institusjoner og kantiner. La gå, men hva med å innføre en lokalmatdag (eller to) i uka, der lokale og norske råvarer fremmes og framsnakkes?

La oss støtte Gunnhild, Eirik og alle andre bønder som gjør svært mye for samfunnet. Uten å få betalt tilstrekkelig for det. De bare gjør det. Men vil det vare? Jeg håper det. Men da må de få tilstrekkelig betalt. Fordi det er verdifullt, for oss alle. Markedsliberalistisk er bøndene på bærtur, men arbeidsplasser og levende bygder, trygg mat og friske dyr kan ikke måles i penger.

Eldbjørg Fagerjord