Hvor tok medmenneskeligheten veien?

Etter å ha vært aktør og tilskuer til sykehusdebatten på Helgeland, har jeg som fagperson og helgelending gjort meg mange tanker om det som skjer.

Utallige meninger har vært forfektet i sosiale-, regionale- og til og med nasjonale media. Sykehussaken har vært, og er, et hett tema i utallige samtaler mellom helgelendinger. Leserne her skal jeg forskåne mot å lese enda et innlegg om hvem som har rett og hvem som tar feil, og hvordan vi skal få til å samarbeide på Helgeland.

Det jeg ønsker å sette fokus på er hvordan de som driver med offentlig forvaltning av helsetjenestene i vårt fylke, så til de grader kan se ut til å mangle medmenneskelighet?

Hvordan er det mulig at det går så langt at akutt kritisk syke mennesker, som opplever sin verste livskrise, ofres på bakgrunn av behov for å utøve makt og politikk av beslutningstakere?

Hvordan er det mulig at 11 ordførere på Helgeland mener å vite mer om pasientbehandling og pasientsikkerhet enn det fagpersoner, ledere i sykehus, og velkvalifiserte eksterne fagpersoner, som er satt til å utrede hva som er best helsetjenester for flest mulig på Helgeland, vet?

Alt dette mens sårbare og livstruede pasienter blir kasteballer i et helsevesen der økonomi, makt, ufred og politikk ser ut til å ha størst fokus. Dette selv om kompetansen finnes, og nye operasjonsstuer står åpne og klare, noe som ser ut til å være underordnet beslutningstakernes agenda.

Medmenneskelighet; «Sympati for andre mennesker og deres situasjon. Medmenneskelighet dreier seg om i hvor stor grad man er opptatt av, og interessert i, å forholde seg til mennesker. De som trives best med å jobbe med omsorg eller utvikling av mennesker, skårer typisk høyt her. Mor Theresa er kanskje det mest kjente eksempelet på medmenneskelighet. Mennesket som kom fra en privilegert bakgrunn, men som viet sitt liv til å hjelpe de fattigste av de fattige. Noen mennesker er opptatt av verdier, følelser, hvem som skal være med. Disse skårer typisk høyt på denne faktoren. Andre mennesker er mer opptatt av ting, prosesser, hva som skal gjøres. De skårer typisk lavt på denne faktoren». (Psykolog Rolf Martin Bøe Lindgren, en av Norges fremste eksperter på personlighetspsykologi, publisert i Dagbladet 06.09.17)

Nå skal jeg selvsagt være forsiktig med å mene at styremedlemmene i Helse Nord mangler medmenneskelighet. Det jeg vil sette fokus på er; hvordan kan det være mulig at det styrende organ for alle helsetjenester i vår landsdel tilsynelatende ikke har alle syke menneskers psykiske og fysiske helse i fokus?

Det er disse Helse Nord som et av den norske stats fire regionale helseforetak har fått i oppdrag å forvalte best mulige helsetjenester for. Hvordan kan Helse Nord sitte stille og se på at tarmkreft syke pasienter på Helgeland ikke får den behandlingen de har krav på så raskt som overhode mulig? Er det fordi de er mer opptatt av «prosessen og hva som skal gjøres»? Skårer de lavt på medmenneskelighet? (jfr Psykolog Rolf Martin Bøe Lindgren).

Jeg skal og være forsiktig med å mene at 11 ordførere på Helgeland mangler medmenneskelighet. Det jeg lurer på er hvordan folkevalgte ordførere kan mene at de vet best hvor behandlingen av tarmkreft syke innbyggere skal foregå? Selv om utredninger internt og eksternt, fagfolk og ledere i HSYK har konkludert med hvor denne behandlingen med størst mulig pasientsikkerhet og kvalitet kan foregå. Der tallene viser at disse pasientene på Helgeland, bosatt også i kommunene der de 11 ordførerne er valgt av sine innbyggere til å styre må vente lengre på å få livsnødvendig behandling. Dette etter at Helse Nord flyttet behandlingen av tarmkreftsyke pasienter fra Helgeland til Nordlandssykehuset i Bodø høsten 2020.

Er det dette som er sakens kjerne; er prosessen med å få tarmkreftkirurgisk behandling lagt til «hovedsykehuset» på Helgeland, lokalisert i Sandnessjøen, viktigere enn medmenneskelighet for de tarmkreftsyke pasientene?

Pasienter som er akutt og kritisk syk og truet på livet. Pasienter som kunne fått den behandlingen de har behov for i går, i dag og i morgen på Helgeland. Er det viktigere å få det «bredeste behandlingstilbudet» lagt til hovedsykehuset fordi dette er en del av «prosessen»?

Selv om tall og fakta viser at hovedsykehuset ennå ikke er en realitet, og fysisk vil ta mange år å få opp og gå. Dette som et resultat av dårlig økonomi i Helse Nord og HSYK, og mangel på ressurser. Helsevesenet sliter nasjonalt med rekruttering, og med å beholde fagfolk. Hvordan kan man tro at dette skal være enkelt på Helgeland? Skal tarmkreftsyke pasienter på Helgeland vente til hovedsykehuset med det bredeste behandlingstilbudet er en realitet? Hvor mange år vil dette ta?

Alle mine illusjoner om hva helsevesenet er, hva det står for, hvem vi er der for og hvordan gi best mulig helsetjenester ut fra et medmenneskelig perspektiv, er truet hvis dette er sannheten.

Fra min første dag som sykepleier mange år tilbake, har jeg hatt en grunnleggende tro på at pasienten, dens lidelse og behov for behandling og lindring er det viktigste som skal foregå på sykehus. Vi ble under utdanningen lært at medmenneskelighet er fundamentet i helsevesenet.

De historiene vi har fått delt fra mennesker som har opplevd å måtte vente på behandling mens en kreftsykdom i tarm truer livet deres, er hjerteskjærende. Som fagperson på sykehus er jeg svært opprørt over dette, en følelse jeg deler med mine kollegaer.

Hjertet mitt blør for de tarmkreftsyke helgelendingene som trenger behandling fort og ikke får det. Det er spesielt å være vitne til hvordan Helse Nord ikke oppfyller sitt «sørge for ansvar». I hele mitt yrkesliv har fokuset vært å hjelpe pasienter til helse, og reduksjon av uhelse. Mitt ståsted er avklart og konkret. Som fagperson, spesialsykepleier i anestesi på sykehus, har jeg tatt det som en selvfølge at vi skal yte hjelp når pasienten trenger det. Helsevesenet er der, åpent og klart til å ta imot når kriser og akutte tilstander oppstår, når vi som mennesker opplever å være på det svakeste.

Alle vi mennesker har en psykisk og fysisk helse, eller uhelse. Alle har vi ett eller flere møter med helsevesenet gjennom vårt livsløp. Et godt og velfungerende helsevesen der vi blir tatt imot når ulykker og krise rammer oss, når vi trenger det mest, med åpne dører og kompetente ansatte.

Et offentlig helsevesen er nødvendig. Mangeårige tradisjoner i velferdsstaten Norge, der vi deler på utgiftene via skatteseddelen og bidrag til fellesskapet, er en selvfølge. Slik kan flest mulige nordmenn få den hjelpen de har bruk for og krav på, når de trenger det. Vi er kåret til å ha det beste helsevesenet i verden. Det må fellesskapet ta vare på. Det kan se ut som Helse Nord neglisjerer dette enorme ansvaret de er satt til å forvalte.

På Helgeland er vi i verste fall i ferd med å miste selvfølgen et lokalsykehus er. Jeg er redd for at politikk, distriktspolitikk og makt er i ferd med å ødelegge denne muligheten på sikt for alle helgelendinger. Med all ufred og mangel på samarbeidsvilje- og evne, kjøres sykehusene på Helgeland i grøfta. Hvis dette skjer, så er selvfølgen med hjelp i umiddelbar nærhet når kriser og akutte ting oppstår, en saga blott. Flere har i media, sosiale media og i offentlighet ellers tatt til orde for at det må være bedre slik uroen er på Helgeland, å bli underlagt Nordlandssykehuset i Bodø. Men hva skjer da? Vil fremtidens helsevesen på Helgeland bestå av DMS uten øyeblikkelig-hjelp-funksjoner der vi ved akutte kriser, traumer, fødsler og annet menneskelig som kan oppstå, må fraktes med fly eller helikopter til Bodø? Alle helgelendinger vet hvordan været er, og kan være, på Helgeland. Alle helgelendinger vet hvilken selvfølge det er i dag at hjelpen er nærmere enn det.

Som fagperson har jeg store problemer med å forstå og akseptere at politikk og makt skal være viktigere enn enkeltindividets behov for helsevesenets hjelp når akutte og kritiske situasjoner oppstår, og at medmenneskelighet synes fraværende. Jeg vet med sikkerhet at medmenneskelighet i kombinasjon med fagkompetanse er suksessfaktoren for tjenesten jeg jobber i daglig. Men vet beslutningstakerne i Helse Nord det? Bryr de seg?

Marit Wisthus

Hovedtillitsvalgt for Norsk sykepleierforbund ved Helgelandssykehuset Mo i Rana