Året 2020 har blitt et år hvor det har blitt tid til ettertanke. I alle fall for de som ikke har vært hardest rammet

DEL

HelgetankerAv liten betydning - og uvurderlig

Året 2020 har blitt et år hvor det har blitt tid til ettertanke. I alle fall for de som ikke har vært hardest rammet av pandemikrisen. I det store bildet så har de fleste nordmenn det fortsatt bra, og vi er flere som har fått tid i bytte mot bevegelsesfrihet. Det er ikke nødvendigvis en dårlig byttehandel.

Med tid til refleksjon begynner tankene mine å vandre; fra de store linjene i verden, til små ting i egen hverdag. Vi er halvveis inne i et helt spesielt år. Nordland Teater fikk aldri feiret 40-årsjubileet sitt til ende. Mot innspurten i jubileumsprogrammet 2019-2020 kom Covid-19, og i kjølvannet av koronaen fulgte avlysninger av de siste produksjonene. Men vi fikk tatt et fint farvel med skuespiller Andreas Kolstad, som gikk av med pensjon 1. mai i år. På mange måter reflekter hans avgang et generasjonsskifte og slutten på en æra i norsk teater. Andreas er en ekte «Thesbier», som er født inn i en teaterfamilie og som har stått på scenen med legender i norsk teatersammenheng. Hver gang Andreas går på scenen, bringer han helt naturlig med seg en respektfull kunnskap om skuespilleryrkets tradisjoner som er en sjeldenhet i dagens teaterlandskap. Samtidig vil nye generasjoner vokse frem med andre kvaliteter og med andre tanker om hva teater kan være. Noe forsvinner og noe nytt oppstår. Det er livets gang.

Det hadde selvfølgelig vært stas å avslutte feiringen av oss selv med premiere på «Moby Dick» under teaterfestivalen i Avignon denne sommeren, og det hadde vært gøy for datteren min å dra til Eurodisney på veien hjem fra Frankrike. Vi har til gode å ta henne med til en fornøyelsespark, så det var planen for i sommer. Men sånn ble det ikke, og Provance og Paris får vente. Isteden ble det hyttetid. Det er klart at Eurodisney hadde vært stas, men det er sunt for ei lita jente å oppleve utedo også. Den tiden vi fikk i gave i sommer, ble en tid til å være sammen uten at det skjedde så mye. I tillegg til hyttedager, så har familien vært på biltur til Tonnes for å bade og fiske krabber, på familiebesøk i Hemnes, vi har vært hjemme i hagen og vi har syklet en nydelig tur fra Alterneset via Gamle Nesnavei til Bunnpris på Båsmo – og hjem igjen. Det har vært veldig koselig, og da noen spurte jenta mi i dag om hun hadde hatt det fint i sommer, så svarte hun spontant «ja!». Kortreist er fint, også når det gjelder sommerferie.

Vi er klar over at vindkraft er en betent sak både lokalt og på landsbasis, og nettopp derfor vil vi lage en forestilling som diskuterer konflikten.

I skrivende stund er det fire dager igjen av ferien min. Fire dager før realitetene kaller. For vi vet ikke hva som venter oss i tiden som kommer, verken på verdensbasis eller helt lokalt i teaterbransjen. Hvordan vil en ny smittebølge påvirke mulighetene våre for drift? Hvor mange publikummere kan vi slippe inn i salene våre om to måneder, om et halvt år, om et år? Hvilke smittevernstiltak vil være nødvendige? Får vi gjennomført produksjonsfasene? Må vi avlyse på nytt? Det er mange spørsmål som er umulige for noen å svare på. Mens jeg venner meg til å leve med en ny type uvisshet, tvinges jeg samtidig til å reflektere over kulturens eksistensgrunnlag. Jeg veksler mellom å tenke at teater er av liten betydning når det står om liv og død, og å tenke at teateret er uvurderlig i tider der vi kjenner livet er skjørt. Sikkert er det at om Covid-19 fremprovoserer et paradigmeskifte i måten vi lever på, så vil også teatret endre seg – for teatret skal speile livet. Kanskje er det bra? Kanskje det er en tid for å ikke sitte stille i båten, men for å bruke store bokstaver? Kanskje det er godt i strømmingens æra, å kjenne på det at når vi ikke har mulighet til å samles så oppstår det et reelt savn: Det kollektive savnet etter nærvær og felles opplevelser.

Vi har lansert «kjærlighet» som tema for det neste teateråret. Det er på grensen til banalt, men akkurat nå er det helt sentralt. I en tid der det å gi hverandre en klem ikke er lenger er en selvfølge, så trenger vi å rette fokus mot varme og fellesskap. Men vi kommer ikke til å være tannløse av den grunn. Vår første premiere for høsten er «Giedtine – hvem eier vinden?». Det er et samarbeid med Åerjelhsaemien Teatre, og stykket har – i tillegg til å være en historie om kjærlighet – en rammefortelling som omhandler Det grønne skiftet og dets ulike konsekvenser. Vi er klar over at vindkraft er en betent sak både lokalt og på landsbasis, og nettopp derfor vil vi lage en forestilling som diskuterer konflikten. Om det er mulig å skape en virkelig god historie og samtidig opprettholde objektivitet til emnet, vil tiden vise. Det som er viktig for teatret er at vi tør å ta tak i betent materie og løfte opp tematikk som er relevant og tidvis ubehagelig – her og nå.

Nesten samtidig begynner prøvene på «Moby Dick», denne enorme hvalen av en forestilling, som vi krysser fingrene for at vi kan hale i land i løpet av høsten. Den har vist seg både levedyktig og vanskelig å få grep om på samme tid. For meg har denne historien nærmest blitt et symbol på den tiden vi har vært i. Slik et mannskap fra ulike deler av verden fanget på samme skute forsøker å beseire den hvite hvalen, forsøker verden å kontrollere pandemien. I boka fører én manns besettelse til at mannskapet til grunne i denne svimlende odysséen om den menneskelige natur. Hva som vil skje i virkeligheten gjenstår å se. Kanskje er pandemien en vekker? Kan vi klare å skifte kurs i tide?

Uavhengig av produksjonene, skal teatret denne høsten endelig i gang med selve byggingen av det nye lokalet som vil huse NT Ung og Kulturskolens drama-og teaterelever. Snart kan teaterinteresserte barn og unge i Rana samles i ett lokale tilknyttet teatret. Gode arbeidsforhold betyr mye både for rekruttering og utvikling, så det gleder vi oss veldig til. En bygning er noe veldig konkret, og det kan være godt å forholde seg til – særlig når man i hverdagen arbeider med øyeblikk som forsvinner like fort som de oppstår.

Tankene mine vandrer videre. 2020 vil bli et år som ikke blir glemt. Jeg er takknemlig for å ha det godt, men lever med vissheten om at det ikke er en selvfølge for andre. Det fortsetter å dø mennesker av Covid-19 i verden. Over 2800 bare i dag, og dagen er ennå ikke slutt. Jeg kommer tilbake til denne ene tanken: Teater er både av liten betydning når det står om liv og død, og uvurderlig i tider der vi kjenner livet er skjørt.

Birgitte Strid
Teatersjef, Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags