Etter fødsel får du høre fra alle at du må nyte den fantastiske barseltiden. Og gjerne med ekstra fokus på hvor viktig det er å nyte hvert eneste minutt fordi tiden går så fort. Men ingen nevner hvor krevende denne barseltiden også kan være.

Jeg tror nybakte mødre synes det er tabu å snakke høyt om dette fordi dem føler på skam over å ikke nyte en tid som alle andre påpeker skal være så fantastisk. Men har folk glemt hvor utfordrende barseltiden kan være? Eller har de virkelig gått i seks uker etter fødsel uten å føle på verken bekymringer, stress eller utmattelse? Det tror jeg ikke på. For ingen har det bra hele tiden.

Så hvorfor kan vi ikke heller snakke åpent om utfordringene. Istedenfor å skape et urealistisk bilde på barseltiden med bastante uttalelser på hvor fantastisk denne tiden er, og at man derfor må nyte hvert minutt av den.

For åtte uker siden kom jeg nemlig hjem fra sykehuset med mitt nyfødte barn. Jeg hadde blitt fortalt fra alle at det nå ventet en tid i lykkerus med familiebesøk, barseltreff, cafeturer med venner, koselige trilleturer og masse babykos. Denne forestillingen av barseltiden gjorde at jeg gledet meg og hadde store forventninger til de kommende ukene. Det ble derfor et stort sjokk for meg som førstegangsmor da jeg innså at den berømte barseltiden som alle hadde snakket så varmt om skulle bli alt annet enn fantastisk.

Med en ny sjef i huset som skulle ha mat hver tredje time, så var det ikke mye tid til restitusjon etter fødselen. Og den nye hverdagen som mamma innebar kronisk underskudd på søvn, smerter fra underlivet, etter-rier, melkespreng, såre brystvorter og gigantiske bind til renselsesprosessen. Med andre ord så var ikke barseltiden så fantastisk som jeg hadde trodd. Det tok ikke mange dager før jeg satt i sofaen med store poser under øyene og følte meg som en levende gulpeklut med inntørket gulp som satt fast i både hår, klær og møbler. Klesvask hadde begynt å leve sitt eget liv på badet og så ut som selve Mount Everest. En varm og lang dusj var blitt byttet ut med tørrshampoo. Og selv om babyen så velstelt og fresh ut til enhver tid, så var det verre med moren som så ut som et utslitt vrak. I tillegg var alt som handlet om baby helt nytt og veldig skummelt. Jeg var fylt med hormoner som rev og slet i fornuften min, og tidvis kjente jeg ikke igjen meg selv. Det kunne komme urasjonelle bekymringer som lyn fra klar himmel. På et tidspunkt ble jeg livredd for at barnet mitt skulle dø i krybbedød. Dette resulterte i at jeg kjøpte nattlampe slik at jeg kunne ligge å overvåke pusten hennes mens hun sov. Oppi alt dette gikk jeg rundt i konstant babytåke. Jeg presterte blant annet å kaste husnøkkelen oppi en fem meters dyp avfallsdunk sammen med bæsjebleiene. Da var det samboeren som måtte til pers med hjemmesnekret teleskoprør med krok på for å fiske opp nøkkelen. Til og med katten vår fikk gjennomgå, og gikk tidvis rundt med gulp festet til pelsen sin.

Det føltes som om hele livet mitt var snudd på hodet, og den nye hverdagen fremstod mer kaotisk enn koselig.

Samtidig som dette foregikk så jeg på sosiale medier at andre nybakte mødre dro på cafeturer, trilleturer og disket opp med sunne middager til seg selv og partneren. Noen hadde til og med begynt å trene igjen. Mens jeg satt hjemme å spiste kald Grandiosa og følte meg som en potetsekk. Det var mer enn nok for meg å skulle håndtere situasjonen med å lære å kjenne mitt nye barn. Og i en tid hvor er man sårbar og sliten, så er det veldig lett å sammenligne seg med andre. Jeg følte meg derfor som en mislykket mamma som ikke mestret den nye tilværelsen like godt som andre. Jeg var også trist fordi jeg ikke klarte å nyte barseltiden fult ut slik som alle hadde sagt at jeg måtte. Jeg forstod ikke hva jeg gjorde galt siden ingen andre ga uttrykk for at de følte at barseltiden kunne være slitsom.

Heldigvis fikk vi utdelt en fantastisk helsesykepleier på helsestasjonen, og det ble min redning. Vedkommende satt meg i kontakt med ei fantastisk psykiatrisk sykepleier slik at jeg fikk snakket ut om sjokket over den nye hektiske hverdagen. Begge disse hjalp meg til å forstå at dette var helt normalt å føle på. Jeg ble også opplyst om at deres erfaringer tilsa at de fleste nybakte mødre følte at barseltiden kunne være både overveldende og krevende. Men hvis det stemte, hvorfor var det ingen mødre som snakket høyt om dette?

Hvorfor er det så tabu å fortelle hverandre om hvor utfordrende barseltiden kan være? Er det slik at mødre er redd for at andre skal tro at man ikke er fornøyd med den nye rollen som mamma bare fordi man synes det er tøft? Eller er det en konkurranse om å mestre den nye rollen best mulig? Og derfor ønsker å fremstå som en perfekt mamma som aldri har dårlige dager?

Nå som de følelsesmessige svingningene etter fødselen har begynt å stabilisere seg, så begynner endelig fornuften min å råde over de urasjonelle barsel-følelsene. Jeg vet egentlig at selv om man synes det er tøft å være mamma, så betyr det ikke at man er en dårlig mamma. Vi er alle perfekte mødre til våre egne barn!

Og er det noe vi skal strebe etter, så er det å stole mer på magefølelsen vår. Morsinstinktet er et unikt verktøy som ofte leder oss i riktig retning på vår ferd i mammarollen. Så istedenfor å vende blikket utover mot hva andre gjør, så ved blikket innover å kjenn etter hva som er rett for deg og ditt barn. Du er nemlig den aller beste mammaen for ditt barn. Så vi burde heller klappe oss selv på skulderen oftere. Fordi vi er en gjeng med unike, gode mammaer som står på døgnet rundt og gjør så godt vi kan. Og selv om vi sitter å gråter på natten av utmattelse, så ligger det en ubetinget kjærlighet bak hver eneste tåre for sitt elskede barn.

Jeg synes vi burde være snillere mot hverandre i form av å tenke før vi snakker. For selv om det ikke er noe vondt ment bak setninger som «Nyt den fantastiske barseltiden». Så skaper slike bastante utsagn en føring for hvordan barseltiden burde være. Dette er da med på å skape et unødvendig press til nybakte mødre. Til ettertanke kan vi istedenfor si «Lykke til i barseltiden, håper den blir fantastisk».

For selv om barseltiden kan være fin og inneholde mye babykos, så betyr det ikke at det er seks uker med kun lykkerus og konfetti. Og da er det lov å kjenne på at mammarollen er tøff. Og det lov å si det høyt. For vet du hva?

En stor del av mammarollen innebærer tøffe dager hvor man er sliten, går rundt i joggebukse, lager ferdigmat og krangler med partneren. Det betyr ikke at man er en dårlig mamma. Det betyr helt enkelt at vi er et vanlig menneske. Som ALLE ANDRE. Og barna våre er glade i oss for den vi er. Fordi vi bryr oss. Fordi vi elsker dem ubetinget høyt, uansett hvor sliten vi er.

Så hvis du er en sliten mamma som leser denne kronikken, klapp deg selv på skulderen å si høyt «Jeg er den beste mammaen for mitt barn og jeg mer enn god nok».