Rana er en stor kommune som består av en bykjerne, og mange bygdesamfunn. Vi er velsignet med kort vei fra vinbar til fjelltopper. Fra Vitensenteret til Marmorslottet. Fra tungindustri til primærnæring. Den er langstrakt denne kommunen. Og det gjør det både lett, og samtidig utfordrende å utvikle den.

I Rana Blad den 5. juni kommenterer daglig leder i Ranaregionen Næringsforening, Ingvild Skogvold, i Helgetanker at pengebruk og prosjekt settes opp mot hverandre hver gang politikere investerer i byutvikling. Hun stiller spørsmål om hvorfor det alltid er byutvikling og forskjønning som blir sett på som en salderingspost.

Livet vårt leves i stor grad i nærmiljøet, og derfor er nærmiljøet viktig for oss folk. Uansett og vi bor i bygd eller by. Nærmiljø skaper engasjement og kjærlighet til den plassen vi bor. Og nettopp det engasjementet og den kjærligheten er det som utgjør grunnsteinen i ethvert levende samfunn. Det er det som skaper bo-lyst og utvikling. Det må vi sørge for å ta vare på i alle nærmiljø.

Rana kommune skal være en pådriver og samarbeidspartner for næringslivet. Samtidig skal vi levere gode lovpålagte tjenester for innbyggerne fra 0-100+ år.

Når investeringer i infrastruktur og næringsutvikling gjøres, er det viktig å tørre å snakke om prioriteringene, konsekvensene og kostnadene av investeringene vi gjør. Det er også erkjennelsen av at vi faktisk gjør prioriteringer, at vi er nødt til sette ting opp mot hverandre. Det at man er uenig i prioriteringer, eller at man setter spørsmålstegn rundt prosjekt eller pengebruk betyr ikke at man er imot det. Det betyr at man er engasjert, og at man er modig nok til å skape en debatt.

Les også

Nesten hver gang politikere investerer i byutvikling, er det mange som er raskt ute med å sette pengebruken opp mot et annet, sårt tiltrengt prosjekt

Vi som kommune har investert hardt i infrastruktur for framtiden. Investeringene kommunen har gjort medfører også at driftsmarginene presses ned for å få penger til nye investeringer. Det medfører harde prioriteringer. Når det meste av kommunebudsjettet går til å produsere lovpålagte tjenester innenfor f. eks helse/omsorg og skole, så blir det begrensede midler igjen til de investeringer og den drift som faller utenfor lovpålagte tjenester. Da blir salderingsposter et tema. Som for eksempel parker. Og skolegårder. Og når det snakkes om salderingsposter er ikke vårt inntrykk at det er sentrum som har vært en slik post.

Det er forståelig for oss at pengebruken i sentrum tas opp av de som bor utenfor sentrum. Det har dessverre vært slik at skolene i distriktene har kommet langt ned på prioriteringslista når vedtak om investeringer i skolesektoren har vært gjort. Totalsummen på parkene i Moheiakvartalet, Nordlandstorget og Talvikparken er kommet opp i 69 millioner, og i tillegg investeres betydelige beløp i Jernbaneparken. Vi forstår godt at lokal befolkning på Storforshei setter spørsmålstegn ved prioriteringen av penger til park i sentrum når utearealene ved skolen har desperat behov for oppgradering. Spesielt når oppgraderingen koster mindre en tiendedel av det som er investert i parkene i sentrum. Når innbyggere og politikere protesterer er det ikke automatisk et tegn på at man er imot byforskjønning, men at man ser et behov for å ta en diskusjon rundt om bruken av kommunens begrensede investeringsmidler er til fellesskapets beste.

Senest i går la vi fram et forslag i kommunestyret om å omdisponere penger på budsjettet for oppgradering av utearealer på skolene i Utskarpen, Storforshei og Skonseng. Det ble nedstemt med den begrunnelse at med kostnads situasjonen i Norge og uroen i Europa nå, er det viktig å sette av midler til disposisjonsfond.

Vi opplever at den viktige fellesskapstanken som samfunnet vårt er bygd opp på blir utfordret litt for ofte. Der prosjekter i bygd og by settes opp mot hverandre, og der bygdene litt for ofte blir salderingsposten.

Jeg kan ta et ferskt eksempel fra utvikling av næringslivet, med tanke på at tilbudene i distriktene blir satt under press (en salderingspost om du vil) når innsparinger skal gjøres. I et forsøk på å få ned driftskostnadene på veiene i Rana, ble det i går behandlet en sak i formannskapet om mulighetene for å få omklassifisert kommunale veier til private. Ett av kriteriene for å havne på lista over veier som vurderes privatisert er at man «ligger utenfor tettbebyggelse». Følgelig består lista nok en gang av veier i distriktene. Et annet punkt er at veien «ikke inngår i et samfunnsnyttig og regionalt transportnett». Hvilket signal får du som innbygger og næringsdrivende når veier i ditt nærmiljø defineres å ikke være del av et samfunnsnyttig transportnett? Langs disse veiene finner man ofte primærnæringen. Hvilke verdier legger man til grunn for samfunnsutviklingen når primærnæring ikke lenger ser ut til å utgjøre stor nok samfunnsnytte? Eller f.eks. Visit Plura, som er nasjonalt og internasjonalt anerkjent for sitt unike konsept, og som er en viktig Rana-ambassadør. Som i år igjen står ovenfor en mulighet for at de som næringsdrivende må påta seg mer arbeid og økte kostnader for å vedlikeholde kilometervis med vei dersom øverste del av Plurdalsveien skulle bli omklassifisert fra kommunal til privat vei. Satser vi da like godt på denne næringen som de som befinner seg i sentrum i Rana? Ville næringsdrivende i sentrum godtatt dette? Hvem blir da salderingsposten?

Vi stiller oss spørsmålet: Har vi en helhetlig plan og tilnærming for å utvikle næringsliv både i sentrum og i bygdene?

Når man også opplever at det er en utfordrende affære å oppdrive tomter for å bygge hus i distriktene, og at det i enkelte bygder er satt et tak fra kommunalt hold på hvor mange boenheter det er lov å bygge i planperioden, så gjør det noe med følelsen av fellesskap og det å bli satset på og prioritert.

Vi må sørge for å ivareta alle næringer og innbyggere i Rana, uansett hvor de måtte befinne seg. Hva hadde Rana vært uten sentrum? Hva hadde Rana vært uten bygdene? Ja, vi skal satse på sentrum. Bygdene klarer seg ikke uten sentrum, men sentrum klarer seg heller ikke uten bygdene.

Når du som næringsdrivende og innbygger utenfor sentrum av Rana gang på gang opplever at nærmiljøet ditt havner litt for langt ned på lista når regnestykket over kost/nytte- effekten er gjort, til tross for at det samme lokalsamfunnet bidrar sterkt inn til fellesskapet, så skulle det bare mangle at man ikke sier fra. Å sette ting opp mot hverandre for å synliggjøre prioriteringer, reflektere og skape diskusjon er nødvendig. Også diskusjonen om hvem som er salderingsposten.

For felles for oss alle, uansett om vi bor i sentrum eller i bygdene, er ønsket om å utvikle kommunen vår. Vi håper også på flere positive overskrifter når vi satser videre på hele kommunen!

Vi må heie på hverandre. Da må også heiaropene og ønsket om utvikling av skolegårder og næring gå fra sentrum og i retninga mot dalstrøkene innafor. Og vi som kommune må evne å gjøre de investeringene som er nødvendig for å utvikle det potensialet som også bygdene i kommunen vår utgjør. Da må vi tenke helhet, og erkjenne at vi er avhengige av investeringer både i bygd og by for å klare det!

Hilde Lillerødvann leder i Rana Sp og Johan Petter Røssvoll, gruppeleder i Rana Sp