Både elevene, lærerne og skolelederne fortjener nå en skole som øker trivselen, motivasjonen og lærelysten

Av

Det skriver Liss-Hege Bjørnø, lokallagsleder Utdanningsforbundet Rana, i Helgetanker.

DEL

HelgetankerSkolepolitikk på ville veier

Kunnskapsløftet sin mor, Kristin Clemet, har uttalt seg i et intervju med «Utdanningsnytt» 11.juli, at Utdanningsforbundet er den største trusselen, i tillegg til venstresiden, for utviklingen av skolen. Clemet mener altså at storparten av landets lærere og skoleledere står i veien for det hun definerer som en god skole. Den tidligere kunnskaps- og forskningsministeren fra Høyre påstår at lærerne og skolelederne ønsker å drive skole uten kunnskap om den. Dette er faktisk intet mindre enn en hårreisende påstand. Dette ligner heller som et desperat forsøk på å forsvare en nyliberalistisk utdanningspolitikk, som har pågått i snart 20 år, med flere uheldige konsekvenser.

«Pisasjokket» var startskuddet Clemet trengte for innføringen av en ny reform for skolen. Det ble lite vektlagt at vi var midt på treet resultatmessig og i tillegg hadde høy trivsel blant elevene. Clemet klarte å overbevise landet om at det sto så dårlig til med kvaliteten og innholdet i skolen, slik at det ble rom for drastiske grep for å endre denne påståtte elendigheten. Reformen Kunnskapsløftet, som endret hele tenkningen, organiseringen og strukturen i skolen, ble til. Nasjonale prøver ble også innført for å måle grunnleggende ferdigheter som lesing og regning. Det ble vanskelig å argumentere mot denne retorikken om dårlig kvalitet i den norske skolen, både for andre partier og for skolefolket. Hvordan kunne man være uenig om at man ville heve kvaliteten og er det ikke typisk norsk å være best?

Høyre hadde dermed blitt skolepartiet. Nå skulle vi bli best i verden! «Koseskolen» skulle vekk! Clemet sådde frøet om «udugelige lærere» som ikke kunne skrive norsk, og ville innføre best lønn for de lærerne som oppnådde de beste resultatene. Dette klarte hun heldigvis ikke. Hun fikk innført rektorskolen som et plaster på såret. Hun var lei av skoleledere som ikke hadde utdannelse innen ledelse, som la vekt på økonomi, styring og resultatledelse. Hun var også misfornøyd med at departementet skulle plages med dette forbedringsarbeidet og åpnet for at andre aktører kunne ta jobben. Handelshøyskolen BI meldte fort sin interesse og ville gladelig ta over departementet sin jobb. De var beleilig i ferd med å utvikle en utdannelse av skoleledere som virksomhetsledere. Dette endringsarbeidet lyktes de etter hvert meget godt med.

Vi fikk en skolekultur der resultatlønn blant rektorer og stort fokus på resultatledelse ble helt naturlig og til og med ønsket. Oslo var en av de kommunene som gikk lengst i dette løpet. Rektorkontrakter, prestasjonsledelse, resultatlønn og øving på prøver ble gradvis innført. Grunnskolen ble mer og mer et sted der vi skulle produsere bedre og bedre resultater i hele landet. Stadig oftere kunne vi lese i målene til rektorskolene om «sterkt fokus på resultat», «elevenes læringsutbytte og læringstrykk» og «skoleeffektivitet og ledelse». «Koseskolen» var definitivt forsvunnet. Parallelt med denne markedstenkningen om skolen, ble endringen av kompetansen til lærerne neste steg på stigen mot himmelen.

Erna Solberg lanserte begrepet «Drømmelæreren». Eleven fortjente den beste læreren med den beste faglige kompetansen. Underforstått signaliserte hun at landet hadde for mange dårlige lærere. Stortinget løste dette «problemet» med å avskilte tusenvis av lærere med tilbakevirkende kraft i året 2015. 33.000 lærere var dermed med et pennestrøk avskiltet.

Osloskolen ble et fyrtårn for Høyres skolepolitikk da de etter en tid presterte høyt på nasjonale prøver. Dette måtte da være et bevis på at skolepolitikken fungerte? Resultatene ble avisoverskrifter der kommunene og fylkene ble målt opp mot hverandre. Noen ble vinnere og andre ble tapere, noe man nødvendigvis blir i en slik rangering av spesifikke ferdigheter. Nasjonale prøver kunne for eksempel aldri vise hvor stort arbeid den enkelte lærer hadde lagt ned i en klasse, eller hvilken elevsammensetning klassen hadde bestått av. Samtidig som det ble større og større fokus på målstyring og testing, hadde den psykiske uhelsen vokst i landet blant barn og ungdom.

Vi hadde før «Pisasjokket» de elever som trivdes aller best. I 2018 slo flere ledende leger innen barnepsykiatrien alarm. Barn helt nede i førskolealder ble syke av stress, og innleggelser av barn fra hele landet med uforklarlige smerter og lammelser hadde økt dramatisk. Overlege ved Rikshospitalet, Stein Førde, kunne fortelle at gutter var mest utsatt tidlig i skoleløpet, mens jentene var mest sårbare som tenåringer. Han kunne også fortelle om stress for barnehagebarn som opplevde en barnehage som hadde blitt en mer skoleforberedende institusjon på bekostning av leken.

I 2020 uttalte Førde og Diseth seg om praksisen rundt selvevaluering med smile- og surefjes, innført av Thomas Nordahl, som strukturell mobbing av små barn. De advarte mot at en seksåring ikke var i stand til å foreta en slik selvvurdering og at det kunne være direkte skadelig. Har ønsket om å bli best gått for langt og har kvaliteten og innholdet i skolen blitt markant bedre når vi ser slike konsekvenser?

Å kneble ytringsfriheten og handlingsrommet til lærerne har blitt en annen uheldig konsekvens av den skolepolitikken vi har hatt. Sandefjord-saken er kanskje den mest kjente saken, der to lærere ble truet med oppsigelse, fordi de nektet å bruke målstyringsskjemaer for sine førsteklassinger. Lærerne nektet å krysse av 70-80 kryss i skjemaer om forventet måloppnåelser. Skjemaene var innført fordi Sandefjord kommune hadde ambisjoner om å bli en av de beste kommunene på nasjonale prøver etter dårlige resultater. Det ble faktisk vedtatt i et kommunestyremøte.

Lærerne beholdt heldigvis jobbene sine, selv om de sa ifra høyt og tydelig. Profesjonsskjønnet gikk foran styringsretten, heldigvis. Hvis lærerne mente at skjemaene var direkte hemmende for utviklingen og læringen til elevene, burde politikerne i Sandefjord ha lyttet, i stedet for å true med oppsigelse av lærere som ville verne om elevene sine. I kjølvannet av de uheldige metodene til Osloskolen og Sandefjord-saken, har det dukket opp flere kritiske røster. «Barnehageopprøret» og «Foreldre mot målstyring i Osloskolen» er slike mot-røster mot et opplæringssystem, som hevdes å skape flere og flere skoletapere og et samfunn med større forskjeller.

Ranaskolen har også hatt mye av den samme utviklingen og tankegangen vi har sett fra andre kommuner, med dårlige resultater på nasjonale prøver. Politikerne er heller ikke i Rana fornøyde med resultatene og ønsker å havne lengre opp på listene. Vi fikk en ny skolesjef i 2016, og den nye skolesjefen kunne også konkludere med at det var dårlig stelt i Rana resultatmessig. Etter fire år er resultatene stort sett de samme, foruten en dalende trivsel blant lærere og elever. En annen endring er en dramatisk nedgang i spesialpedagogiske vedtak.

Hvor disse elevene som fikk vedtak tidligere gjemmer seg, er ikke godt å vite. De skal visstnok ha fått hjelp gjennom tidlig innsats og tilpasset opplæring ifølge tidligere skolesjef, nåværende kommunaldirektør. Det har ikke blitt tilført flere lærere, spesialpedagoger eller sosiallærere i grunnskolen de siste årene, så det er vanskelig å se for seg at disse elevene har fått den nødvendige hjelpen de virkelig trenger. De økende ventelistene på PPT er kanskje en logisk grunn til at vedtakene har gått ned, da enkelte barn må vente opptil ett år for å få vurdert saken sin. Kaupang-rapporten, som ble lagt fram i juni-møtet i kommunestyret i år, kunne konkludere med at vi brukte 10 millioner færre kroner på styrkningstiltak i barnehagene, enn andre kommuner i Kostra-gruppen 13.

Konsekvensene kan på sikt være ødeleggende for enkelte barn, som skal inn i en grunnskole som forventes å drive mer og mer effektivt på grunn av lave fødselstall, men samtidig har kravet om bedre resultater hengende over seg.

La oss ettertrykkelig vise Kristin Clemet og de som deler hennes syn, at de tar feil. Lærerne og lederne i Utdanningsforbundet er den viktigste ressursen for videre utvikling av skolen. Vi skal fortsatt være kompromissløse forsvarere av kvaliteten i skolene. Lærere skal i samarbeid med foresatte si ifra til sine ledere, om elevene ikke får det tilbudet de trenger.

Fagfornyelsen, som lærerne i landet har vært med på å utforme, gir oss en ny sjanse og en ny start til høsten. Både elevene, lærerne og skolelederne fortjener nå en skole som øker trivselen, motivasjonen og lærelysten, og som har mindre fokus på resultater og prestasjonspress. Vi ønsker den nye skolen velkommen!

Liss-Hege Bjørnø,
Lokallagsleder Utdanningsforbundet Rana

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags