Gå til sidens hovedinnhold

Begravelser skjer i nesten tomme rom. – Vår jobb er å hjelpe når mennesker har det vanskelig. Nå kan vi ikke engang håndhilse

– Vår jobb er å hjelpe når mennesker har det vanskelig. Nå kan vi ikke engang håndhilse i møte med folk. Vi mister mye der. Det er en rar følelse. Du føler deg på en måte avkortet, forteller daglig leder i Albertsens Begravelsesbyrå, Karlo Albertsen.

Artikkelen er over 1 år gammel

Begravelser i koronaens tid skjer i nesten tomme rom. Færrest mulig, og bare de aller næreste, slipper inn for å ta farvel.

– For mange er det en sorg i tillegg til sorgen, sier prost Karianne Egeberg Gullfjell.

Men annerledes kan også være fint.

– Begravelse er et sted å møtes. Å sørge sammen er det mye helse i. Akkurat nå er folk fratatt den muligheten. Vi må tenke på det, at det bare er for en periode, fortsetter prosten for Indre Helgeland, Karianne Egeberg Gullfjell.

Koronastengt

12. mars 2020: Regjeringa innfører de strengeste tiltakene i Norge i fredstid for å stanse spredningen av koronaviruset. Norge blir på mange måter stengt ned.

Flere kommuner på Helgeland fatter i tida etterpå lokale smitteverntiltak, som er strengere enn de nasjonale. I en periode blir alle som kommer til Rana utenom Helgeland satt i 14 dagers karantene. I Nord-Norge setter flere kommuner skillet ved Dovre, som raskt døpes «søringkarantenen». Tiltakene justeres ettersom koronasituasjonen utvikler seg.

For Kristin Keim-Varslot (40) fra Rana, men som bor i Verdal med sin familie, betyr det at hun ikke får ta farvel med «han far» Ernst Sigurd Nilsen (82) på dødsleiet. Hun kan heller ikke komme i begravelsen, uten å havne i karantene.

– Det var veldig spesielt. Plutselig var jeg blitt søring, sier hun og ler litt.

Kristin Keim-Varslot vokste opp på Ytteren, ikke langt unna besteforeldrene. Barnebarna gikk inn og ut hos dem, fra de var små. De er en tett og nær familie. De 40 milene mellom Verdal og Rana har aldri vært et problem.

Plutselig ble det veldig langt unna.

Det var veldig spesielt. Plutselig var jeg blitt søring

Kristin Keim-Varslot

– Han far fikk kreftdiagnosen på nyåret. Før koronatiltakene var jeg på Mo for å besøke ham to ganger, ungene var med på den ene turen. Jeg er veldig glad for det nå.

(Saken fortsetter under bildet)

Straks søringkarantenen kom, forsto Kristin hva det innebar.

– Jeg visste at jeg verken ville være der når han døde, eller i begravelsen, sier hun og fortsetter:

– Det jeg føler er verst å miste, er tida etter begravelsen. Å få prate sammen om minnene, det er trist å gå glipp av.

Søskenbarnet hennes, Sigurd Frodeson Meisfjord fra Ytteren, bosatt i Oslo, visste råd. Han streamet begravelsen i Ytteren kirke. Familien rundt om i hele landet fulgte seremonien via en lukket facebook-gruppe. Kristin og en fetter på Leka var med på storskjerm, og fikk si noen ord til bestefaren.

Mitt liv med morfar koker ikke ned til en begravelse, men handler om alle tingene jeg husker ham for, og minnene

Kristin Keim-Varslot

– Det var viktig for meg, men det viktigste tror jeg var at barna Hannah (9) og Patrik (8) fikk delta. De hadde vært og besøkt oldefar på Mo, og visste hva som ville skje. De hadde forberedt seg på å gå i begravelsen. Det var godt for dem å se, sier Kristin og legger til:

– Selv med få til stede, opplevdes det som en normalitet oppi alt å holde en begravelse som vanlig. Jeg har full forståelse for det, og full forståelse for restriksjonene som er innført. Min familie og jeg følger alle regler. Mitt liv med morfar koker ikke ned til en begravelse, men handler om alle tingene jeg husker ham for, og minnene.

(Saken fortsetter under bildet)

Det er bare den nærmeste familie som får være til stede i begravelser nå.

– Det gikk brått fra 100 via 50 og så 30 som kunne være samlet, til kommuneoverlegen i Rana sa at grupper ikke bør overstige fem, sier daglig leder i Albertsens Begravelsesbyrå, Karlo Albertsen.

Å sørge sammen er det mye helse i. Akkurat nå er folk fratatt den muligheten

Karianne Egeberg Gullfjell, prost for Indre Helgeland

– Dette må vi snakke om når det gjelder begravelser, tenkte jeg da. Prosten, kirkevergen og kommuneoverlegen er enige om at vi må gjøre vurderinger for hver gang. Men mye mer enn ti personer i en begravelse blir det ikke. Det er heller ikke lov å ha en ekstern solist, så organistene stiller opp med musikkinnslag mer enn vanlig, fortsetter han.

I 23 år har Karlo Albertsen jobbet i begravelsesbyrå hvorav 18 som daglig leder i Albertsens begravelsesbyrå i Mo i Rana. I år er første gang han må låse døra, i åpningstida.

Det er smitten han vil holde ute.

– Vi prøver å ha så god kontroll som mulig. En ting er at vi ikke ønsker smitte inn i byrået, men det verst tenkelige for oss er at vi skal bære smitte med oss ut.

Da Norge ble stengt ned 12. mars, blir også jobben til gravferdskonsulenter snudd opp ned fra den ene dagen til den neste.

Det takler Karlo Albertsen og hans medarbeidere bra. Men de synes det er synd for mennesker i sorg, å få en ekstra belastning å forholde seg til når de skal ta avskjed med sine kjære.

Det verst tenkelige for oss er at vi skal bære smitte med oss ut

Karlo Albertsen, daglig leder Albertsens Begravelsesbyrå

Et godt og fast håndtrykk kombinert med blikkontakt, åpner for tillit. En klapp på skuldra eller en klem når sorgen tynger som verst, kan si mer enn tusen ord.

Nå må ordene gjøre jobben alene

Kommunikasjon og kroppsspråk er vesentlig i jobben til en gravferdskonsulent.

– Vår jobb er å hjelpe når mennesker har det vanskelig. Nå kan vi ikke engang håndhilse i møte med folk. Vi mister mye der. Det er en rar følelse. Du føler deg på en måte avkortet, sier Karlo Albertsen og legger til:

– Vi vet hvor viktig det er å kunne vise omsorg med et håndtrykk eller en klem, og nå er det ikke mulig lenger.

(Saken fortsetter under bildet)

Det kjenner også Karianne Egeberg Gullfjell på.

– Som prest er vi også begrenset i kontakten med mennesker. Nå lempes det litt, men vi oppfordres til å ha mest kontakt digitalt eller via telefon, messenger og FaceTime. Så er det sånn at prester i likhet med folk flest har ulikt utgangspunkt på det digitale, sier Karianne og legger til med et smil:

– Men telefon kan vi! Dessuten er det lov å oppsøke folk, så lenge det ikke er smitte i hjemmet eller noen som sitter i karantene. Forutsetningen er at vi tar smittevernhensyn.

Les også

Innfører restriksjoner i begravelser: Kun nærmeste familie kan være til stede og man må unngå klemming og håndhilsning

Uten handling, blir samtalen desto viktigere. Nå må ordene gjøre jobben alene.

– Vi snakker med pårørende om begrensningene koronaviruset og faren for smitte setter, for det som før var vanlig sosial omgang, forklarer Albertsen.

De ansatte på begravelsesbyrået får stort sett lite reaksjoner fra folk. «Alle» vet jo hvordan situasjonen er for tida.

Det var verst i begynnelsen, da restriksjonene kom. Pårørende som uka før hadde annonsert begravelse og minnestund som vanlig, måtte midt i sorgen fortelle familie og venner at de likevel ikke kunne komme

Karlo Albertsen, daglig leder Albertsens Begravelsesbyrå

– Det var verst i begynnelsen, da restriksjonene kom. Pårørende som uka før hadde annonsert begravelse og minnestund som vanlig, måtte midt i sorgen fortelle familie og venner at de likevel ikke får ta avskjed i kirka, at det heller ikke ville bli minnesamvær etterpå, fortsetter Karlo Albertsen og legger til:

– Det var det tøffeste å takle i situasjonen som oppsto 12. mars. Når vi kan gi beskjed fra starten om hvordan begravelsen må bli i koronaens tid, får vi lite reaksjoner på det, folk er fantastisk forståelsesfulle. De kan ha forskjellige synspunkt på korona, men få argumenterer mot reglene.

(Saken fortsetter under bildet)

Fra 150 plasser til fem rundt grava

Sigrid Marie Elinsdatter Olsen ble 27 år. Hun døde om kvelden 5. mars.

Familien hadde bestilt Spektrum ved Scandic Meyergården for å holde en minnestund for eldstejenta si.

– Vi regnet med at det ville komme 150 personer, og ville gi en plass til alle som hadde en relasjon til Sigrid, forteller pappa Steinar Olsen (56).

For familien Rønning/Olsen var det naturlig å holde en nøytral seremoni. Sigrid hadde bodd halve livet sitt på Mo, så det kjentes rett å minnes det levde livet hennes der for så å avslutte på kirkegården i Utskarpen, der hun hører til.

– Vi hadde leid inn en forretter og musikere. Vi hadde laget ferdig programmet med bilder fra det levde livet hennes. Alt var klart for å lage en fin seremoni, men fra torsdag 12. mars til mandag 16. mars ble alt annerledes enn planlagt, sier mamma Elin Rønning (54).

Fra torsdag 12. mars til mandag 16. mars ble alt annerledes enn planlagt

Elin Rønning, mamma til Sigrid

Sigrid var spesiell fra den dagen hun kom til verden, 21. januar 1993. Det eneste sikre, var at lite kunne planlegges. Ingen visste hva morgendagen ville bringe.

– For oss er det helt naturlig at avslutninga av det levde livet til Sigrid, ble noe annet enn vi hadde planlagt. Sigrid lærte oss mye om det. Vi tenker at det som til slutt ble, var i Sigrids ånd, sier pappa Steinar.

Det vanskeligste var å avgjøre hvem som skulle få lov å komme på minnestund, etter hvert som antallet som var lov å samle i grupper stadig skrumpet inn.

– Da vi var nede i 30 tenkte vi det bare måtte bli familien, men så viste det seg umulig siden flere av oss var i karantene eller forkjølet. Og tallet fortsatte å gå ned, forteller pappa Steinar Olsen og legger til:

– Det var et umulig valg.

Bare den aller næreste familien; mamma, pappa, lillesøstrene Emilie Sofie Olsen (25), Oda Olsen (20) og Odas kjæreste, Henrik Lyngås (22), tok farvel med Sigrid ved grava.

Vi foreldrene og søstrene hennes bar Sigrid fra bilen og dit hun nå ligger

Steinar Olsen, pappa til Sigrid

– Vi foreldrene og søstrene hennes bar Sigrid fra bilen og dit hun nå ligger. Det ble spilt litt musikk og vi sa noen ord. Det var en fin og vakker markering. Sigrid ville likt det, sier pappa Steinar Olsen og mamma Elin Rønning.

Men det var mange som ville vært der, og som har gitt uttrykk for at den unike unge kvinnen har betydd mye for dem.

– Sigrid har satt spor etter seg. Mange var veldig glad i henne. Vi har kjent på det i etterkant at flere har behov for å møtes for å minnes Sigrid. Tanken er å ha en minnestund, men vi vet ikke hvordan ting blir ennå, og om vi får lov, sier Steinar Olsen.

(Saken fortsetter under bildet)

I Mo kirke er benkeradene avsperret med bånd. Bare de fremste benkene inviterer til bruk.

Flere streamer begravelsen nå

– Kirken skal være et sted vi kan samles. Kirkedøra skal være åpen og vi er glad når mange samles her. Da er det motstridende at også Kirken i denne situasjonen må stenge dørene, kommenterer prost Karianne Egeberg Gullfjell, og tenner et lys.

Lystenning er innarbeidet i kulturen vår.

– Folk kommer til Kirken for å tenne lys. Kirkens kjernebudskap er samtidig at Gud er allestedsnærværende og ikke avhengig av tid, sted og rom, sier prosten og legger til:

– Vi kan også tenne lys hjemme.

Les også

Kirkene i Hemnes har fått videoutstyr til å strømme begravelser

De fleste velger å ha en fullverdig begravelsesseremoni. Stadig flere velger nå å streame begravelsen.

– Vi har knyttet til oss en bedrift som kan leies inn til å gjøre jobben, dersom pårørende ønsker det, sier Albertsen.

– Det som er bra i denne situasjonen, er at vi blir bedre på digitale plattformer. Det kan vi dra nytte av videre. Men mange av oss har fått en bratt læringskurve, kommenterer prost Karianne.

Hun er positiv til streaming, fordi det som formidles, skjer i nåtid.

– Streaming gjør det mulig å delta på det som skjer der og da, eller her og nå. Det er noe vi må bevare, tenker jeg.

Kompenserer med blomster

En av dem som nylig fulgte ektemannen sin til graven, er Marit Ulriksen. Mest kjent som sjefredaktør i Rana Blad, men nå mest opptatt av å ta vare på sønnene som har mistet en kjær pappa og god venn.

(Saken fortsetter under bildet)

– Ernst hadde vært alvorlig syk lenge og vi visste at han ville dø, men ikke når. Vi hadde tenkt på hvordan begravelsen skulle bli, men på grunn av koronabestemmelsene ble mye veldig annerledes. Først reagerte jeg sånn, «da kan det være det samme, og hvor enkelt kan en begravelse gjøres», forteller Marit Ulriksen (54) og fortsetter:

– Men så, når vi fikk pustet litt med magen, ble det viktig å gjøre mest mulig på en vanlig måte, særlig fordi alt rundt oss var så uvanlig.

Det ble viktig å gjøre mest mulig på en vanlig måte, særlig fordi alt rundt oss var så uvanlig

Marit Ulriksen

Ernst Ulriksen (62) fikk en vakker og verdig avskjed.

– Kirka var fylt med blomster. Det var godt, for det kompenserte litt for tomme benkerader. Det ble en vakker seremoni med en fantastisk prest i Martin Kildal. Det var viktig for oss alle sammen, men det opplevdes tungt ikke å ha støttepersonene rundt oss. En periode var vi ganske knust på grunn av dette, sier Marit Ulriksen.

Vi ville veldig gjerne hatt familie, venner og alle som bryr seg om Ernst, med i begravelsen

Marit Ulriksen

Hun holdt minnetalen for kjæresten, ektemannen og pappaen til deres tre barn. Da hun gikk fram og snudde seg mot kirkerommet, så hun rett på dem som er aller viktigst, men:

– Det var så tomt i kirka, det føltes så rart. Det jeg sa i minnetalen, ønsket jeg å kunne si til mange, og det er mange som ønsket å være der, som ville høre minnetalen til Ernst, om Ernst. Vi ville veldig gjerne hatt familie, venner og alle som bryr seg om Ernst, med i begravelsen, sier hun.

Det var også tøft for familien at Iulia, kjæresten til sønnen Håkon, ikke fikk være med på seremonien inne i kirka. Hun kom fra Oslo noen dager tidligere, og var i karantene i henhold til lokale bestemmelser.

– Hun sto ute og ventet da vi kom med kista. Det oppleves som i overkant strengt og surrealistisk at hun måtte stå utenfor og vente, sier Ulriksen.

Dagene mellom døden inntraff og begravelsen beskriver hun også som merkelige og utfordrende.

– Det ringte stadig på døra, men det sto ingen der utenom blomsterbudet. Venner kom med gaver, men måtte bare sette det fra seg på trappa. Det var så stille, så stille.

(Saken fortsetter under bildet)

– At det kjennes som en «sorg på sorgen» ikke å kunne samles alle i begravelsen, er forståelig. Seremonien kan vi jo ikke ta igjen, så da er streaming en mulighet. Når tiden igjen er mer normal, så er det mulig å samles til en form for minnestund. Jeg tenker at det kan også være svært vanskelig at pårørende ikke får besøke sine på dødsleiet, for det vil ikke kunne tas igjen, eller samles om senere, sier prost Karianne Egeberg Gullfjell.

Marit Ulriksen er tydelig på at det blir minnestund for Ernst når tida åpner for det.

– Det betyr mye, og det ville også Ernst. Vi skal minnes ham, sammen med familie og venner, og vi skal være sammen slik han hadde villet det. De vi forteller dette til, blir også glade. De vil treffe oss, og har behov for et sted å møtes for å minnes en kjær venn. Under normale omstendigheter, ville vi jo hatt minnestunda i etterkant av begravelsen. Slik ble det ikke.

(Saken fortsetter under bildet)


Smittevern på alvor

For bare to til tre uker siden ble det stipulert med 160 dødsfall på Helgeland som kunne knyttes til koronasmitte, hvorav 60 i Rana.

– I dag er det ulik oppfatning om den saken, etter at myndighetene innførte strenge restriksjoner og folk følger opp, kommenterer Karlo Albertsen.

Han har gitt innspill til Helgelandssykehuset på vegne av begravelsesbyråene i Hemnes, Nesna, Lurøy og Rana med tanke på hvordan døde mennesker som har, eller det er mistanke om, koronavirus, skal håndteres for å unngå smittespredning.

(Saken fortsetter under bildet)

– Her på byrået har vi kjøpt inn katastrofeposer og smittevernutstyr som hansker, frakker, øyebeskyttelse/visir og sprit i store mengder. Vi er veldig nøye på bruk av smittevernutstyr til vanlig, og ekstra påpasselig nå, sier Albertsen og understreker:

– Jeg har aldri spart på utstyr for å verne mine ansatte fra smitte. Nå er det enda mer viktig.

Han og hans ansatte bruker mye munnbind, i begynnelsen også i seremonier. De rører ikke sanghefter, og kondolanseprotokoll er ikke tillatt. Det er strenge smittevernregler som må følges til punkt og prikke.

Jeg har aldri spart på utstyr for å verne mine ansatte fra smitte. Nå er det enda mer viktig

Karlo Albertsen, daglig leder Albertsens Begravelsesbyrå

Kirkevergen er leder for alle, utenom prestene, som jobber i kirken, og er dessuten gravferdsmyndighet i kommunen. I Rana er det Ine Kristin Risvik sitt ansvar å påse at smittevernet tas på alvor i kirkebyggene.

(Saken fortsetter under bildet)

– I utgangspunktet er det ikke lov å samle mange folk. Jeg er glad for at vi i samarbeid med kommuneoverlegen ser viktigheten av å kunne gjennomføre en seremoni inne i kirkebyggene. Det er ikke alle steder i landet de får det til, sier kirkeverge Ine Kristin Risvik (46), og roser også samarbeidet med gravferdsbyråene.

Tilbakemeldinger hun får på de strenge tiltakene knyttet til kirkebygg og begravelse, er ulike.

– Folk i risikogrupper er takknemlig for de strenge tiltakene, fordi det gjør det gjør det mulig for dem å delta i begravelse til nær familie. Andre løser utfordringen med å streame seremonien, sier kirkeverge Risvik og fortsetter:

– For oss handler det om å sikre og verne de som oppholder seg i kirka. Omgivelsene skal være trygge for mine egne ansatte, men også for de i begravelsesbyrå som er inne for å gjøre en jobb og andre som har lovlig grunn til å være inne i kirkebygget.

Les også

På to dager har Finns lystenning og bønn fått 1.600 visninger: – En god del sendte inn meldinger som jeg kunne respondere på

Kirkevergen synes det er fryktelig sårt å måtte begrense deltakelsen på grunn av koronasituasjonen.

– Vi mister våre kjære bare en gang, og vi har en kultur der det er vanlig at også bekjente og naboer deltar i begravelser. Det sier noe om samfunnet vårt, som er viktig å ivareta, sier Ine Kristine Risvik.

Jeg er klar over at det skaper utfordringer. Det er er et stort inngripen i en vanskelig periode

Ine Kristine Risvik, kirkeverge

– I Rana har vi i fellesskap klart å holde smitten nede, som er det vi jobber for. Det vi står i nå, er prislappen vi må betale. Jeg er klar over at det skaper utfordringer. Det er et stort inngripen i en vanskelig periode. Håpet er å kunne slippe opp og bli flere igjen, legger hun til.

Rana kommune har ikke kjølerom for døde personer tilknyttet sykehjem. Også på dette området er det retningslinjer fra myndighetene om hvordan det skal håndteres.

– Vi bør ikke ha døde personer med påvist eller mistanke om koronasmitte på samme sted som døde personer uten. Det er for å være på den sikre sida, sier gravferdskonsulent Karlo Albertsen.

(Saken fortsetter under bildet)

– Det blir bedre igjen

På sikt tenker prost Karianne Egeberg Gullfjell at situasjonen vi står midt oppe i, ikke bare trenger å være negativ.

– Kanskje vi får kjenne på andre ting, ta en pause og tenke over hva vi ønsker i livet, kjenne etter hva som er viktig. Kanskje gir det også nytt engasjement utover egne landegrenser, når vi ser hvordan andre, som i utgangspunktet lever under livstruende forhold, nå rammes av koronakrisen, sier hun og legger til:

– Jeg har stor forståelse og medfølelse for at det kan kjennes ekstra tungt og vanskelig å miste noen i denne tida. Samtidig kommer det nye tider. Det blir bedre igjen.

Kommentarer til denne saken