Bildene som rullet over skjermen var uvirkelig. Og verre skulle det bli. Det alle håpet ikke skulle skje, det skjedde

DAGEN I DAG..!

De siste dagene har jeg kjent kloa i magen. Da de første nyhetene begynte å rulle på skjermen om at Russland var i gang med å sende tropper og militært materiell til grensen av Ukraina, så måtte jeg gni meg i øynene.

Er det sant!

Etter hvert handlet ikke nyhetsbildet om noe annet, og bildene som rullet over skjermen var uvirkelig. Og verre skulle det bli. Det alle håpet ikke skulle skje, det skjedde. Putin og Russland invaderte Ukraina, og det på tross av intenst diplomati på høyeste hold.

Krigsmaskinen fra øst har rystet den vestlige verden i sine grunnvoller og skapt redsel, frykt og angst i hele vårt, i utgangspunktet, fredelige Europa.

Tanken har slått meg oftere og oftere: Døden har rykket nærmere!

I min jobb som prest så er døden nærmest å regne som en arbeidskollega. I løpet av et år så har jeg nærmere 35 begravelser.

Det er 35 møter med livets slutt.

35 møter og samtaler med mennesker som har mistet en av sine kjære og nærmeste.

35 møter med smerte, tårer, sjokk, sorg og savn.

35 møter med en hvit kiste og et liv som er forbi.

Min prestetjeneste startet med begravelser. Før jeg ble ordinert vikarierte jeg en del i Bodø som prestevikar, og som gammel Bodøgutt ble det en del sterke møter med gamle kompiser som fulgte sine foreldre til graven. I møte med dødens virkelighet mister vi en del filtre og blir hudløse. For meg ble det sterkt å få lov å gå noen skritt sammen med mennesker som var i sorgens rom. Arbeidet med begravelser motiverte meg til å bli ordinert som prest!

Livets avslutning gjør sin entrè på ulike måter. Noen ganger er døden ventet. Andre ganger kommer den snikende. Andre ganger slår døden ned – og den slår oss ut. Ikke minst når den kommer brått og uventet. For ikke å snakke om de gangene når noen velger å avslutte livet selv.

For meg har det alltid vært meningsfullt å få lov å vandre sammen med mennesker som opplever sorg og savn. Det er rart å si det, men begravelser har gitt meg noen av mine fineste øyeblikk, vakreste øyeblikk og sterkeste øyeblikk! Som prest blir det min oppgave å lede seremonien på en trygg og verdig måte, og samtidig tegne en åpen himmel over en tung avskjed.

Og så har det blitt slik for meg; at hver gang når jeg står ved en kiste. Så er det livet som roper høyest på meg!

Jeg er 67 år gammel og for hver dag jeg lever, er jeg en dag nærmere min egen avslutning på livet. I tillegg har jeg opplevd å miste flere av mine nærmeste, samt gode venner som er døde.

Døden rykker nærmere!

Alle avskjeder blir en påminnelse om at ingenting er selvsagt, aller minst dette livet vi har fått å leve.

En ting vet jeg; en dag blir det min tur... til å forlate denne verden. En dag skal jeg dø. Da er min tid på denne jord forbi, og ingen drømmer kan mere realiseres.

Alt jeg har er egentlig dagen i dag. Derfor øver jeg meg i å leve i nuet. Hver morgen når jeg våkner og står opp, og den ene foten lander på saueskinnet, så sier jeg; TUSEN...! Når den andre foten treffer gulvet sier jeg; TAKK!

Tusen takk for at jeg får oppleve å stå opp til en ny dag i mitt liv.

Tusen takk for jeg kan gå ned trappen til badet, se meg i speilet, smile til meg selv og si; Du er vakkert skapt.. og i dag skal jeg kline til å leve!

I en av Erik Bye sine mest berømte sanger; «Vår beste dag», så er dette glimrende beskrevet, sitat:

-Kom og lytt til lyset når det gryr av dag.

Solen løfter sin trompet mot munnen

Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;

Denne dag kan bli vår beste dag!

Stien som vi gikk i går er like ny;

Hemmelig som ved vårt første morgengry;

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre

Dagen i dag- den kan bli vår beste dag.

Min største kapital er ikke det jeg eier og penger på konto, selv om det ikke er å forakte. Nei, min største kapital er å få lov å våkne til en ny dag, kjenne at jeg lever og at kroppen fungerer.

Kanskje vi skulle øve oss på å takke mer, fordi ingenting er selvsagt. Alle minst det livet vi har fått å leve.

Takke for storheten i å få lov å stå opp til en ny dag, lage seg en kopp kaffe, koke seg et egg, lukke opp døren til verandaen og høre at fuglene synger igjen.

Takke for storheten i å sette seg ned på en cafè, bestille en cappuccino og nyte langsom tid, uten å måtte tenke på meter`n og avstand.

Takke for muligheten til å vandre gjennom parken, sette seg ned på en benk, kjenne solen varme. Samtidig ser du bort på pappaen som kaster sitt barn opp i luften i bekymringsløs lek, mens barnet hyler av fryd. Og i det barnet lander i pappas armer så roper barnet høyt; «En gang til! En gang til!»

Rett og slett kjenne på takknemlighet for alle de små hverdagsselvfølgelighetene, alle disse gode øyeblikkene som er der, bare vi blir oppmerksomme på dem. Disse øyeblikkene som til sammen utgjør summen av våre liv.

Når kloa i magen tar tak og vi kjenner frykten margstjele oss. Så trenger vi kanskje å slå av nyhetene litt av og til, for å verne oss selv mot all krigsinfo. Det kan bli for mye og det kan til tider bli for massivt.

Og midt i krig og elendighet så velger jeg å tro dette: At døden ikke er det siste og endelige. Men jeg har et håp om at det bak dødens vegg, finnes et sommerlandskap uten krig, uten pandemi og uten mennesker på flukt. Et landskap med fred og harmoni, et sted hvor vi skal få lov å møte våre kjære igjen. Og hvor jeg også skal få møte Han som beseiret døden.

I mellomtiden, men vi håper- og mens vi ber om at freden igjen skal senke seg over Europa, så får vi øve oss på å leve, mens vi lever.

Dagen i dag – den kan bli vår beste dag!

Leif Larssen,
sokneprest i Nord-Rana