Gå til sidens hovedinnhold

#Bondeopprør: Mens jeg melker kyr er det noen andre som melker fortjenesten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg gikk inn i landbruket med et antageligvis noe blåøyd og romantisk syn, nå etter 10 år som melkebonde har jeg erfart utfordringene og arbeidsmengden som faktisk ligger bak den maten forbrukerne så enkelt får tilgang på i butikken.

Før jeg tok sjansen på bonderomantikken hadde jeg prøvd meg i flere ulike bransjer. Arbeidslivet slik jeg kjente det tok brått slutt. Timelister ble byttet med arbeidslister, helgetillegg og kveldstillegg var en saga blott – lønn generelt ble noe jeg kunne få hvis der var noe igjen i «kassa».

Inngangsprisen er høy, du må ta utgiftene det første året du driver fra egen lomme. Tilskudd for drifta betales etterskuddsvis mens utgiftene er løpende. Jeg fikk likevel en god start ved at jeg leide gården hos min far de første 5 årene og senere fikk kjøpe den rimelig. Dette er en tradisjonell måte å overdra landbrukseiendommer på og gir neste generasjon en mulighet til å foreta nødvendige oppgraderinger og investeringer uten at gjelden skal bli for belastende. Dette betyr også at den jobben som er lagt ned av generasjoner ikke tas ut i økonomisk gevinst men vidreføres til neste ledd for å opprettholde driftsgrunnlaget. Noe også jeg ønsker å kunne gjøre. I den forbindelse vil påstå at også utgangssummen også er høy, man må etter mitt syn være i overmåte idealist for å vidreføre denne modellen. Det ligger et verdisyn til grunn som ikke kan settes inn i dagens økonomiske modeller og det bør vi være svært takknemlige for.

Selv med et godt utgangspunkt skulle man tro det ville være mulig å gjennomføre nødvendig vedlikehold, investere i tidsriktig utstyr og følge opp de mange krav som stilles til landbruket i forhold til dyrevelferd og HMS. Det er det ikke. Det er hverken økonomi eller tid til å holde seg ajour. Og hva skjer da? Bonden presses til å yte enda mer for enda mindre, flere i familien må bidra (uten lønn), det må leies inn arbeidskraft og det må suppleres med lønn fra jobb utenom drifta. Dette er ikke bærekraftig i det lange løp. Jeg trodde i noen år at det var meg det var noe feil med. Har ofte tenkt at det var min innsats som var «problemet», at det var sjølforskyldt at det ikke var tilstrekkelig med inntekt til å sørge for alle nødvendigheter og til å følge opp alle pålegg og krav. At jeg ikke klarer å jobbe 4000 timer aleine når «alle» andre bønder klarer det. Skuffelse over at jeg ikke har kapasitet nok (timer i døgnet) til å jobbe utenom for å tjene inn litt ekstra så vi hadde hatt mer å brukt til reparasjoner og vedlikehold.

Så startet #bondeopprøret. Der var det andre bønder som var i samme situasjon. Det dukket opp de utroligste skildringer fra en bondes hverdag og det ble tydelig at den økonomiske situasjonen var et gjennomgående problem. Det var tusenvis av «sånne som meg».

Men hvordan kunne det ha seg at ei heil næring sliter med å holde hjulene i gang? Svaret er enkelt: det er ikke samsvar mellom inntekter og utgifter. Prisen bonden får for varene vi produserer har ikke hatt samme økning som kostnadene ved å produsere dem. Dette fører til en økonomisk ubalanse som over tid ikke er bærekraftig.

En gjennomsnittsbonde i Norge tjener ca 200.000 pr årsverk. Det vil si 1850 timer og tilsvarer ca 110 kr timen. Dette er å regne som sosial dumping i andre sammenhenger. Kan vi ikke være enige i at det er lite? Det er også oppsiktsvekkende at prisen du som forbruker betaler er betydelig høyere enn det bonden får. Vi får ca 5 kr pr liter melk og ca 45 kr kg for kjøtt. Med dette bakbildet sier det seg selv at mens jeg melker kuer er det noen andre som melker fortjenesten.

I andre næringer slår man seg konkurs når man når dette skjæringspunktet, slik er det ikke i landbruket. Årsaken til dette er at gårdene stort sett er familie eide og bonden er selvstendig næringsdrivende, noe som betyr at man er personlig ansvarlig for økonomien. Så man strekker seg svært langt og dersom man ikke finner en utvei legger man rett og slett ned drifta før det «går til hælvette». Denne stille nedleggingen er skummel. Rett og slett farlig. Men det er jeg redd vi som samfunn ikke oppdager før det er for seint.

Konsekvensene kunne jeg ramset opp men det velger jeg å la vær, det ville vært brutalt og skremmende. Ikke fordi jeg ønsker å svartmale men fordi det faktisk er grusomt å se for seg et land uten landbruk. Å drive gård er for meg og de andre som holder ut svært verdifullt, på den måten som ikke kan regnes om til kroner. Og vi som er bønder har et stort hjerte for det vi holder på med, men mange er slitne av denne dugnaden og ønsker å bli verdsatt og ha litt lønn for strevet. Ønsker vi å legge ned landbruket har vi oppskriften på det, men hvis det er slik at vi vurderer produktene og verdiene som skapes i og rundt landbruket som nyttige så må vi som samfunn stå sammen og kreve en lønnsomhet som sikrer muligheten for vidre drift og lønn til bøndene.

Så jeg ønsker å oppfordre folk til å støtte opp om landbruket ved å melde seg inn i gruppen Bondeopprør21 på Facebook og signere underskriftkampanjen som ligger på nett.

Og husk neste gang du spiser: takk for maten.

Vennlig hilsen
bonde Nina Bentzen,
Lurøy

Kommentarer til denne saken