Minner, medvirkning og muligheter.

Ingenting er så stille som en skole uten elever. Når lyden i korridorene ikke er der, høres den på en måte ekstra godt; latteren, småpraten og skoene mot gulv av betong eller tre. Minner som skapes. De siste årene har vi hatt perioder der det har vært veldig stille i skolene. Trafikklysmodell, avstandsregler og hjemmeundervisning har vært den nye normalen under pandemien. Sent i høst tok den igjen grep om samfunnet, men er kanskje nå i ferd med å slippe taket.

Nordlandssamfunnet står overfor mange utfordringer, og enda flere muligheter. En verden i det grønne skiftet etterspør varer vi med våre naturgitte fortrinn kan levere. Vi kan skape verdier og arbeidsplasser i små og store samfunn over hele fylket. Vi kan skape samfunn bygget for fremtiden. I gode samfunn skapes gode minner. Gode minner gir gode følelser å ta med seg i livet. Men naturgitte fortrinn, som kraft, mineraler og verdens fineste kyst er én side av saken. Det viktigste vi har for å få dette til er ungdommene våre. Vi trenger at ungdom som rører på seg, flytter og tar en utdannelse, kommer tilbake hjem til små og store kommune.

I koronatiden er nok færre gode minner skapt, men skolene har tross alt gått rundt. Ungdommene og lærerne har stått i dette. Fantastiske lærere har tilpasset undervisningen til trafikklys og avstandsregler. Men lyden, latteren og småpraten har ikke vært den samme. Vårens russ har hatt en skolehverdag preget av pandemi i tre av tre skoleår. Hvert eneste år på videregående skole har hatt mer eller mindre sosial nedstenging og uforutsigbarhet. Det er tre vårer i et voksent liv. Det er hele tiden på videregående skole for mange ungdommer. Det er store deler av studietiden for studentene. Så, hvordan har de hatt det? Og hva gjør vi med det?

I Nordland er det et mål alle elever i fylket skal gjennomføre videregående opplæring. Vi har en strategi for å få dette til gjennom Nordlandsmodellen. I denne er bedre tilpasning av videregående opplæring til arbeidslivets behov er et viktig punkt. Det er nærliggende å tenke på begreper som studier, kompetanse og arbeidsliv fordi det er så viktig. Men skolen er jammen viktig for de som går der også. Tenker vi nok på elevenes hverdag?

I en tilstandsrapport som belyser hvordan ungdommene våre har hatt det, er det bare litt over en tredel av elevene som sier de ikke har opplevd negative konsekvenser av pandemien. En tredjedel mener de har blitt litt negativt påvirket, mens den siste tredjedelen mener de har blitt mer påvirket. Det er noen tusen ungdommer i Nordland det, med tanke på at vi har ca. 7600 elever. Skolehverdagen er så mye mer enn fag. Det er også en viktig sosial arena, for mange den aller viktigste. Stengte eller delvis stengte skoler reduserer samspill og kontakt mellom elever og lærernes mulighet til oppfølging. Hjemmeskole har særlig konsekvenser for sårbare elever.

Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, heter det i historien fra Plutark. De som må holde seg unna hverandre, når ungdomstida er som best. De som virkelig vil merke et klima i endring – og vet om det. Burde vi ikke la de unge være enda viktigere stemmer i samfunnsdebatten?

For meg som fylkesråd, er det derfor viktig å ta med ungdommen på råd. I flere år har Nordland hatt et lærlingeråd (LNR). Det er ingen selvfølge i alle fylker. Vi har Ungdommens fylkesråd (UFR) og Elevorganisasjonen (EO). Nasjonalt har vi ungdommens distriktspanel. Det er klart at dette er ressurser vi bør lytte til; beslutningstakere kan be om råd og innspill. Min erfaring er at ungdommene kommer med kloke råd, og forslag til løsninger. Det er viktig at ungdommene har medvirkning, blir lyttet til og er med å utgjør en forskjell.

I de videregående skolene møter vi elevene gjennom både lærere og ikke minst elev -og lærlingetjenesten, med både pedagogisk-psykologisk ansatte, studierådgivere, miljøarbeidere og helsesykepleiere. De står i første rekke fra fylkeskommunens side for å fange opp og hjelpe elever som trenger det og er et lav-terskeltilbud. Vi vet ikke helt på hvilken måte pandemien har rammet ungdommen. De er heller ingen ensartet gruppe, men har vidt forskjellig familiesituasjon, sosiale relasjoner og ulike behov. Alle skal ivaretas godt ut fra den enkelte elevs behov.

Familie, skole og venner er viktige arenaer for de aller fleste ungdommer. For mange har det vært til dels store endringer. Mange unge berøres sterkt, andre mindre. Noen føler at de trenger ekstra oppfølging. Andre har en sårbar familiesituasjon. Det finnes de som trenger ekstra tilrettelegging, uansett hva grunnen måtte være. Landets helsesykepleiere melder om at flere barn og unge sliter med angst, særlig sosial angst. Elever forteller om nedstemthet, tiltaksløshet og negative tanker om seg selv.

Når vi nå sakte vender tilbake til normale tilstander har vi altså flere årskull med ungdommer der vi vet lite om hvordan de siste årenes sosiale begrensninger vil virke på lang sikt. Samtidig kommer rapporter om at ventetiden for å komme til behandling for ungdom som sliter har økt markant. Selv om ressursene er økt noe de siste årene, går ventetiden feil vei. Behovet øker enda fortere enn man har tilført midler. Da er det betryggende at regjeringspartiene er enige om en opptrappingsplan som skal styrke tilbudene for psykisk helse, både i kommunene og på sykehusene og med en særlig satsing på barne- og ungdomspsykiatri. Fra fylkeskommunens side skal vi fortette å utvikle elev- og lærlingetjenesten. Det skal være lav terskel for å få viktig hjelp når man trenger det.

Så når korridorene igjen fylles av latter og småprat, av nye årskull elever. Hva vil vi da ha lært? Vil de som hadde skoen på og kjente hvor den trykket, gi gode råd på veien? Vil noen høre på?

Et av de kloke rådene jeg har fått fra UFR er en sterk oppfordring til alle kommunene om å etablere, og lytte til ungdomsrådene.

Jeg vil oppfordre alle kommuner til å ta nettopp ta sine ungdomsråd på alvor, ta dem med i drøftinger og lytte til hva de sier. Det er også en opplæring i demokratiet vårt. Med gode innspill kan vi bedre se og forstå hva vi skal gjøre for å skape gode minner, gi ungdommene medvirkning og vise muligheter. Dette er noe vi må gjøre. Det er viktig for den enkelte. Det er viktig for Nordland. Det er viktig for et sterkt fellesskap. Måtte det bli en strålende vår for elevene, og en herlig russetid, i år!

God helg!