– De fleste kameratene mine er døde, så jeg er ikke den som får mest besøk. Men da koronaen kom, fikk jeg plutselig ingenting, sier Gunnar Arntzen.
Da landet stengte ned, låste Gruben sykehjem dørene. På et av rommene satt 84 år gamle Gunnar igjen alene. Han fikk ikke se verken kone eller barn på flere måneder.
– Det var en tung tid. Å snakke med dem på telefon ble ikke det samme. Jeg grublet mye på hvordan dette her skulle ende, forteller han.
Trodde han skulle hjem igjen
I to år har Gunnar bodd på sykehjemmet på Gruben. Da helsen skrantet, var det ikke lenger mulig for han å bo hjemme med kona.
– Jeg ble sendt hit som en pakkepost, uten helt å forstå hva som skjedde der og da. Jeg trodde bare at jeg skulle bo her til jeg ble frisk nok til å dra hjem igjen, sier han.
Nå har han slått seg til ro med at det er her han skal tilbringe resten av sitt liv.
– Det er selvfølgelig hjemme man trives best, men jeg hadde en indre vareopptelling og kom fram til at det er hit jeg har kommet, og her jeg skal bli. Jeg har levd et langt og godt liv, og er heldig som har vært frisk så lenge som jeg var, sier han.
Gunnar er født og oppvokst på Mo, og bodde mange år på Sagbakken. Som guttunge var han visegutt for Rana Blad, før han dro til sjøs. Mesteparten av arbeidslivet jobbet han riktignok på Jernverket.
– Jeg var aktiv i idretten, spilte fotball og kjørte mye alpint. Friluftsliv var også en stor del av livet mitt. Det savnet jeg veldig i starten.
Nå tilbringer Gunnar store deler av dagen framfor TV-en. Men det synes han egentlig er ganske greit.
– Det er ille å si, men fordelen med å bo her er at nå kan jeg se på all sporten jeg vil, uten noe mas fra kona, ler han.
– Men det er klart jeg savner henne.
Takknemlig for de ansatte
Gunnar er en av mange sykehjemsbeboere som har fått kjent på ensomheten dette året. Uten besøk fra pårørende ble det raskt stille i gangene.
– Det er selvfølgelig andre beboere å snakke med, men det er ikke alle som er klar over hvor de er, eller hvem de der. Det er interessant å se på, men også trist.
Selv om Gunnar satt lenge uten besøk, understreker han at han er en av de heldige.
– Det er klart det var kjedelig, men jeg skal ikke klage. Jeg ser mange rundt meg som er mye mer ensomme enn meg, spesielt de som ikke er herfra. De har ingen pårørende i nærheten som kommer på besøk til vanlig, heller.
Ting kunne riktignok ha vært mye verre, mener Gunnar. Han beskriver personalet på avdelingen som helt enestående.
– «De hvite duene» er kjempemessige, og for meg har de vært helt fantastiske hele veien. Her får jeg mat, stell og alt jeg trenger. Hadde det ikke vært for dem, vet jeg ikke hvordan det ville ha gått.
Å be om hjelp til gjøremål han tidligere klarte selv, er fortsatt vanskelig for Gunnar. At personalet i tillegg er overbelastet og underbemannet, gjør også terskelen høyere.
– Jeg prøver å unngå det om jeg kan, for pleierne er jo så opptatte. Med karantene, sykdom og lite bemanning har ansatte vært tungt belastet, men de har gjort sitt beste for at det ikke skulle gå utover oss.
Han er takknemlig for at pleierne ofte setter seg ned for å ta en prat, selv om de egentlig ikke har tid til det.
– Ofte ser de hva jeg trenger før jeg i det hele tatt ber om det. Jeg vet de gjerne skulle ha brukt mer tid på hver enkelt beboer, men det er alltid noe som skjer, og alltid noen som trenger hjelp, sier han.
– De gjør så utrolig mye mer for oss enn den jobben som kreves av dem.
Mangel på folk
Avdelingsleder på avdeling 1, Thyra Cora Rogl, ble kastet inn i jobben en måned før hun skulle tilsettes. Pangstarten har riktignok vist seg å være en positiv erfaring for henne.
– Jeg ble godt kjent med både personalet og beboerne på veldig kort tid.
Også Thyra, som tidligere jobbet som sykepleier i etasjen over, skryter uhemmet av de ansatte.
– De tar til seg nye regler hele tiden, uten syting eller klaging. De kommer seg på jobb, og er svært nøye med tiltakene som blir innført, sier hun.
At helsesektoren er overbelastet, kan avdelingslederen skrive under på. Hun synes det er viktig å fremme at bransjen trenger flere folk.
– Den eldrebølgen folk snakker om er allerede her. Det mangler sykepleiere og helsefagarbeidere i hele landet, og det er viktigere enn noen gang å rekruttere ny arbeidskraft. Heldigvis har vi mange flinke pensjonister som er villige til å hjelpe til i, spesielt nå vanskelige tider.
For Gunnar har de ansatte på sykehjemmet blitt nære venner. Ofte sier Gunnar at dersom han hadde vært femti år yngre, skulle han ha fridd til enkelte av dem.
– Men du er jo allerede gift, Gunnar!
– Jo da, jeg bare tuller med dere. Vi nærmer oss vel 60 år som gift snart. Det er ganske bra jobba, det.
Ser frem til bedre dager
Gunnar er nå fullvaksinert, og sånn sett klar for at livet skal gå tilbake til normalen. Selv har han aldri vært bekymret for å bli smittet eller syk av viruset.
– Det ble et sabla sirkus på huset. Jeg fulgte mye med i avisen og på nyhetene, men jeg skjønte ikke hvor alvorlig det var i starten.
Men selv når stormen har rast som verst ute, har hverdagen på sykehjemmet vært fin. Gunnar innrømmer riktignok at han savner både barkveld og bingo.
– Nå skjer det ingenting her, så jeg gleder meg til det starter opp igjen. Jeg kunne også godt ha tenkt meg til å dra en tur til byen og kjøpe meg en kaffe på en varm sommerdag. Jeg håper jeg får gjort det etter hvert.
I mellomtiden kan heldigvis kona komme på besøk igjen som normalt. Det er Gunnar glad for.
– Vi kommer snart tilbake, sier vi i det vi går ut av rommet for å få avdelingslederen med på et bilde.
– Ja, det går da fint. Jeg er nok her når dere kommer tilbake, for jeg kan ikke løpe noen plass, jeg, svarer han med et smil.
Da koronaen inntraff, stengte Australia grensene. I Brisbane bor Sol (28) fra Rana, som ikke vet når hun får se familien eller hjemlandet sitt igjen
