Eventyret om Mo i Rana

Artikkelen er over 17 år gammel
DEL
Det var en gang...
Eventyret om Mo i Rana begynte da Lars Aagaard Meyer stevnet inn Ranfjorden med sin fembøring i 1860 og vekket strandstedet opp av sin tornerosesøvn. En genial forretningsmann skapte et firma som ikke bare var størst i Nord-Norge, men kjent langt utenfor landets grenser. L.A. Meyer gikk nye veger, og gjennom flere generasjoner har Meyerfamilien preget utviklingen av byen. Arne Rimer sto i spissen for reisingen av ett av landets mest moderne forretningsbygg, og hans sønn Ørjan bygget kjøpesenteret som med sine omlag 12.000 kvm i dag er størst på Helgeland og en magnet i varehandelen for hele området.
Det er femte generasjon av familien som nå leder arbeidet med å planlegge en utbygging som skal befeste Meyers posisjon i byen og distriktet, og det er meg ganske ubegripelig at ikke ranværingene applauderer over et initiativ som ikke bare vil trygge to hundre arbeidsplasser, men også skape nye. Motstandernes hovedargument synes å være at det som er igjen av den såkalte Jernbaneparken, forsvinner, men de glemmer at parkarealet økes på den andre siden av nybygget.
Den skjulte motstanden kommer sjølsagt fra eksisterende forretninger som ser sin posisjon truet, men skal det være grunn nok til at kommunestyret sier nei til en utviklingen som vil trygge både byens sentrumsfunksjon og befeste Mos posisjon innen varehandelen på Helgeland?
I en småby vil det alltid være interesser som står mot hverandre. Lokale partnere i hotellbransjen vil sjølsagt motarbeide planene om et SAS- hotell i Mo, sjøl om det også vil gi plass for et kulturhus.
Det er politikernes oppgave å legge forholdene til rette for en sunn utvikling av Mo i Rana og ikke stikke kjepper i hjulene for folk med initiativ og pågangsmot. Et SAS-hotell vil være et stort pluss for Mo i Rana, og det vil være en katastrofe om Meyer ser seg nødt til å flytte store del av sin virksomhet til andre byer i Nord-Norge.
Det synes som om enkelte ranværinger har gjort det til en livsstil å protestere mot alt og alle. Motstanden mot NNEG var reell, helt til Bellona gav sin støtte til et prosjekt som vil gi mindre forurensing i Mo. Jeg nevner i den forbindelse Rana Blads intervjuserie med ungdommer i sommer - med ett unntakk gikk alle inn for at NNEGs anlegg ble bygget!
Derfor blir det patetisk når sjefsmotstanderne ikke gir seg, men proklamerer at de vil gå til EU for å stanse utbyggingsplanene. Kjelnø vil «ri inn i solnedgangen» med sine våpendragere, «og det kan ta tid.» Se nå bare opp for alle vindmøllene undervegs!
Tenk om ranværingene kunne begynne å tenke positivt til beste for byen og distriktet. DET kunne blitt begynnelsen på et nytt eventyr om Mo i Rana!

Tor Jacobsen

Artikkeltags