Med interesse leser jeg Tor Jacobsens reportasje "Eventyret om Norsk Koksverk" i Rana Blad lørdag 5. april hvor vi får byggeleder Helge Bjørklids (85) versjon av hva som skjedde under oppføringen av dette gigantiske verket i Mo i Rana på 1960 tallet. For undertegnede var det spennende å lese litt samtidsvurdering av byråsjef Harry Lindstrøm fra en som "var midt i blant dem". For det er utvilsomt at Lindstrøm i flere år hadde en sentral rolle både som sekretær i Koksutvalget og senere saksbehandler for Koksverket i departementet. Og det var nok ikke tilfeldig han fikk en slik posisjon.

Koksverket og Lindstrøm

Om Koksverket og Lindstrøm skriver departementsråd Karl Skjerdal (også formann i styret for Koksutvalget) i sin bok "I demokratiets navn" bl.a. "Det må understrekes at koksverkprosjektet representerte et pionérarbeid i sin mest typiske form. Dette var ikke bare et spørsmål om kalkyler, men et nybrottsarbeid for å få klarlagt grunnleggende forutsetninger m.h.t. Svalbardkullenes anvendbarhet. Disse metodetekniske undersøkelser måtte utføres ved utenlandske sakkyndige og gjennom praktiske forsøk. Skulle departementet påta seg en slik oppgave, måtte departementet søke å finne frem til en saksbehandler med tilstrekkelig arbeidsevne, pågangsmot, utholdenhet, språkkunnskaper og vilje og evne til å arbeide på det praktiske plan. Etter min oppfatning pekte Lindstrøm seg ut som den som best kunne dekke denne oppgave".

I rettssaken som ble ført mot Harry Lindstrøm midt på 1960-tallet fortalte flere fra Koksverkets styre, bl.a. direktør Fredrik C. G. Collin i Elektrokjemisk, at Lindstrøm som styrets sekretær utførte en kjempejobb. Collins fortalte også en episode fra de avsluttende forhandlinger i Tyskland med Dr. C. Otto & Comp. Det var uenighet om noe pælningsarbeide om hvor mye hver av partene skulle bestride av omkostningene. Det var Lindstrøm som på perfekt tysk førte ordet for de norske forhandlerne. Til slutt sa tyskeren: "Hr. Lindstrøm, jeg aksepterer Deres forslag", hvilket betydde at Dr. Otto gikk med på å betale ¼ million av omkostningene. I styret var man ikke i tvil om dette beløpet ikke ville fremkommet uten Lindstrøms innsats.

"Sjefen over alle sjefer" og Tor Føyn

Det kan nok være at Lindstrøm "var sjefen over alle sjefer", som Bjørklid sier, men på et særdeles viktig punkt fikk han ikke styret for Koksverket med seg. Det gjaldt ansettelsen Tor Føyn som direktør. Lindstrøm hevdet at Føyn ikke var skikket til en slik stillingen, men fikk ikke tilslutning i styret for sitt syn. I ettertid er det ingen tvil om at Lindstrøms vurdering av Føyn var riktig og at det var en ulykke for Koksverket at han ble verkets første direktør. "Han hadde neppe sett et Koksverk før han ble ansatt", skriver Lindstrøm.

Gerhardsen og Lindstrøm

I intervjuet siterer Helge Bjørklid statsminister Gerhardsen som under en debatt om Koksverket i Stortinget våren 1964 bl.a. sa at "under tidspress stolte regjeringen for mye på ekspertene" når man bygde Koksverket og legger det ut som om at Regjeringen stolte for mye på Lindstrøm.

Gerhardsen – tar ikke ansvar

Dersom Bjørklids tolkning av Gerhardsens utsagn om Koksverket i Stortinget i 1964 er riktig stemmer det godt med den beskrivelse stortingsmann Alfred Henningsen (A) gir av Gerhardsen i sin bok "Partisan og politiker". Det var under Kings Bay-saken at Henningsen "for første gang oppdaget at Einar Gerhardsen ikke var noen leder i motvind". Og vi ser her at når det stormer i koksverksaken tar ikke Gerhardsen ansvar, men later galant byråsjef Harry Lindstrøm i stikken.

Da jeg traff Lindstrøm første gang i 1968 sa han at han var stolt av å ha vært med på koksverkprosjektet. Det hadde han kanskje grunn til. For vi ser i ettertid at når ubrukelige direktører som bl.a. Tor Føyn og Dagfinn Efjestad hadde fått avskjed, gikk Koksverket bra. Og når Gerhardsen skriver sine memoarer er han kommet på bedre tanker: "Koksverket ble en fullt ut moderne og rasjonell bedrift. Utviklingen seinere har vist at det var riktig å reise et norsk koksverk".

Politisk korrupsjon

I mitt første møte med Lindstrøm fikk jeg hans bok: "Koksverket i Mo i Rana – Plan og virkelighet". Det er en bok som har gitt meg mange "hyggestunder" og var nok den første bok som ga meg innsikt i hva det er mulig å få regjeringsmedlemmer, stortingspolitikere, undersøkelseskommisjoner og kriminalpolitiet med på når det er nødvendig å redde systemet. Lindstrøms bok burde være pensum i videregående skoler, høgskoler og for alle som har interesse for politikk. Den innholder beskrivelser av en politisk virkelighet som neppe har forandret seg mye siden Lindstrøm førte sine meninger i pennen.

Her kan man blant mye annet lese hvordan kriminalpolitiet er med på industriell spionasje, hvordan en Fleischer-kommisjon uten den fjerneste forutsetning påtar seg å granske Koksverksaken, og om stortingsmann Kristian Asdahl fra Høyre, som er siviløkonom og ikke vet forskjell på kostpris og salgspris. Jeg får vel også ta med at når stortingsmann Gunnar Alf Larsen (Ap) fra Stortingets talerstol forteller at det var begått feil ved planleggingen av Koksverket, får han omgående brev fra Lindstrøm som ber om å få vite hvilken feil etc. Larsen siktet til. Men Lindstrøms spørsmål kunne stortingsmann Larsen ikke svare på. Fra Stortingets talestol bedrev han bare ordgyteri og selvdigging for å være med i hylekoret.

Og Lindstrøm skriver til ham: "For meg fortoner debatten i Stortinget om Koksverket seg som det mest eklatante tilfelle av politisk korrupsjon jeg kjenner i norsk politisk historie etter 1814". Ett er i alle fall sikkert. Mange hadde ordet i koksverkdebatten i Stortinget. Sannsynligvis viste de færreste, om noen, hva de snakket om.

Kilder: Harry Lindstrøm: "Koksverket i Mo i Rana – plan og virkelighet"

Karl Skjerdal: "I demokratiets navn"

Hjalmar Markussen: "Prosessen mot Lindstrøm – et politisk justismord".

Hjalmar Markussen

Botnhamn