Ikke verdige nok?

Artikkelen er over 10 år gammel

Havmannprisen som hvert år, under Havmanndagene i Rana, deles ut til en forfatter med nordnorsk tilknytning, har etter hvert fått status som en betydelig litteraturpris, en pris det er attraktivt å få.

DEL

Leder Det er en fagjury som kårer vinneren, og kandidatene som vurderes av juryen må ha gitt ut boka det året prisen deles ut for, vedkommende må, ifølge statuttene, ha markant nordnorsk tilknytning, det skal legges vekt på bokas litterære og fortellermessige verdier, men det skal også tas hensyn til bokas folkelige appell.

De ti siste årene er det disse statuttene og denne ordningen som har vært gjeldende. Onsdag ble Jorun Thørring tildelt Havmannprisen for 2007 for kriminalromanen "Tarantellen". Gratulerer!

Da Havmannprisen ble utdelt for første gang, var det imidlertid andre statutter som gjaldt. Det første året, i 1996, plukket en bredt sammensatt komité ut en rekke bøker med nordnorsk tilknytning som besøkende på biblioteket i Rana ble bedt om å stemme på. Vinneren ble Leif Alstadhaug med boka om Mo Skilags historie, "Fra Aanersbakken til Olympiatoppen". Også året etter sto stemmeurnen i biblioteket og folkets røst avgjorde. Prisen gikk til Svein Stevik for boka "Anta Maajeh – reindriftssame og dansemusiker".

Etter disse to første prisårene, ble det besluttet å la en fagjury overta jobben med å kåre en verdig vinner. Siden har det vært slik. Det vil alltid være ulike meninger om hvem som bør få en slik pris, men en fagjury kan uansett alltid presentere en solid begrunnelse for sitt valg. Å la en fagjury bestemme, er uten tvil den beste løsningen hvis prisen skal oppfattes som seriøs og være ettertraktet blant forfatterne. Med all respekt for folkemeningen – men å stemme fram ei vinnerbok når man kanskje bare har lest den ene, eller et par av bøkene som er kandidater til prisen, blir ikke riktig, hvis litterære kvaliteter skal ha noe å si.

Likevel, Leif Alstadhaug, som ble det første Havmannpris-vinner, er i sin fulle rett når han reagerer på at de to første årene nå nærmest synes å være radert ut av Havmannprisens historie. Prisen ble jo delt ut, selv om premissene var annerledes, og det er det ingen grunn til å underslå. Prisens fødsel og dens utvikling er en realitet, og så finlitterær behøver man ikke å være at man prøver å feie de to første prisvinnerne under teppet.

– Vi har med vilje utelatt de to første årene når vi snakker om prisen i dag. Det var etter at de to første vinnerne var kåret at vi så at det hele holdt på å bli en vits, sa juryens leder, Stein-Arve Myrbakk, til vår avis i går. Riktignok svarte han på kraftig skyts fra Leif Alstadhaug, men litt mer respekt kunne han ha kostet på seg å vise de to prisvinnerne som publikum stemte fram.

Alstadhaug har uansett, Havmannpris eller ikke, skrevet seg inn i lokalhistorien som forfatter av Mo Skilags historie, for øvrig ei utmerket bok som høstet stor anerkjennelse da den kom ut.

Artikkeltags