Sola sett på som en trussel

Artikkelen er over 12 år gammel
DEL

Leserbrev Da jeg var veldig ung, lærte jeg at det er farlig for synet å stirre direkte inn i sola. Som 13-åring begynte jeg å lese om astronomi, et emne jeg ennå synes er umåtelig interessant. Gjennom tiden lærte jeg mangt om sola – ting som mange andre også burde vite, der de går rundt og briljerer med sine brune kropper og bruker mange penger på sydenreiser.

I vår tid, med CO2 alarmen gående, er kunnskap om sola veldig viktig for å kunne vurdere våre overlevelsesmuligheter i nærmeste framtid. Naturen er en sammensatt sak, der motsetningenes samspill er avgjørende for eksistensen av liv.

TV-kanalen National Geographic hadde et lengre program om jordas indre mekanismer. Kort fortalt gikk dette ut på at Jjrdas magnetisme som avviser de farlige mikrobølgene og partiklene fra sola, holder på å bli borte. Fordi den naturlige atomreaktoren i jordas kjerne slukner nå. Reaktoren som får den ytre jernkjernen til å rotere og frambringe strøm og dermed magnetisme. Jordmagnetismen måles i mikrotesla.

Så lenge nordlyset kan sees, fungerer beskyttelsen. Men feltstyrken minker nå og den magnetiske pol har flyttet seg fra Canada til Nordøst-Grønland på bare 25 år. Samtidig som det popper opp magnetpoler på steder der det ikke skal være slikt.

Sola har vært systematisk observert med "blendete" teleskoper siden 1700-tallet. Til å begynne med viste den seg som en jevnt lysende kule, men ut på 1800-tallet ble forskerne oppmerksomme på noen svarte flekker som opptrådte her og der med kort varighet. Forbedrete teleskoper viste svære eksplosjoner av ild sammenfallende med solflekkene. Ut på 1900-tallet var det klart at solflekkene var konsentrert i 11-års-sykluser.

Gjennom hele 1800-tallet registrerte vitenskapsfolkene at jordas temperatur steg i samsvar med økt solflekkaktivitet. Mens den falt når solflekkene ble borte. Det var først Niels Bohr og Albert Einstein som kunne gi en tilstrekkelig riktig forklaring av fenomenet.

Enkelt forklart: Sola er en kjempekule tusen ganger større enn jorda, dannet av en sky av hydrogengass. Tyngdekraften har samlet skyen til en hurtig roterende kule som har en utrolig tetthet i sentrum der temperaturen er økt til 13 millioner grader. Der presses hydrogenatomene sammen til heliumatomer mens noe av energien blir omdannet til gammastråler som farer ut gjennom de tette gasslagene, der de bremses til røntgen, UV-stråler, lys, varme og radiobølger. Ved overflaten er temperaturen ca. 6500 grader, mens den ute i solatmosfæren (koronaen) øker til 2 millioner pga. mikrobølge-aktiviteten.

Så kommer problemet: Hvorfor har sola en puls på 11 år? Jeg mener at det kommer av vekselvirkning mellom sammentrekning og forbrenning av hydrogen. Når tyngdekraften trekker sammen, øker varmen og mer hydrogen forbrennes. Dermed øker trykket utover og strålinga øker. Samtidig minker rotasjonen en tanke med den økte størrelse. Dermed får tygdekraften overtaket igjen, og rotasjonen øker i de indre deler. Da øker magnetismen og solstormer oppstår rundt de svarte flekkene med lavere temperatur.

Under sjeldnere sykluser skifter sola magnetpol og får da veldig svære reaksjoner. I 1988 var det en solstorm som traff jorda. Da falt strømmen ut i både Sverige og i New York - Canada. Det var ekstremt mye uvær på den tiden. Midt på nittitallet var det kalde somre og sjelden uvær. Da var det ingen solflekker. Så tok det seg opp ved år 2000. Siden 2006 har det vært rolig igjen. Neste omgang ventes etter 2010. Problemet er bare det at astronomene venter en kjempeaktivitet denne gangen. Med en vending av solas poler. Hvis dette faller sammen med redusert jordmagnetisme, så sitter vi riktig fint i det.

Den økte varmen fra Sola vil komme som et sterkt tillegg til CO2-effekten. Jeg vil tro at verdens middeltemperatur øker med over 100C. Dette vil være drepende for alt liv som eksponeres for sollyset. Osonlaget vil også bli oppløst av mikrobølgestrålinga. Nå regner jeg med at ingen leser ønsker å tro på det jeg skriver. Men advarselen kommer fra folk som er klokere enn meg. Mennesker flest er nå en gang innrettet slik at de overser advarsler for å slippe dårlige nerver. Det hadde vært bedre at de brukte sine evner til å tenke ut en måte å overleve på. En solkatastrofe er en virkelig dommedag som vil oppfylle både Bibelens og Mayafolkets spådommer. Jeg ønsker ikke en slik utvikling, men muligheten er absolutt til stede i slutten av 2012.

Per Kr. Steinmo

Artikkeltags