Jeg har fått rykte på meg for å snakke ned byen jeg bor i. Dette kunne ikke være mer feil. Men jeg er ikke så begeistret for patriotisme, og byer som ikke tåler å høre at ikke alt er såre godt har ikke potensial til å vokse seg til et stort og trivelig sted for alle. Så jeg vil herved avkrefte at jeg snakker ned Mo i Rana, jeg bare mener mye om den, og sier det høyt for at den skal kunne bli et bedre sted å leve, for meg selv, min mann og alle andre. For jeg har hundrevis av gode ting å si om byen jeg bor i, men hva gjør en by attraktiv som potensielt sted for fremmede å flytte til?

Bare et ønske om å bli større er ikke nok til å bli attraktiv. Ei heller en ny stor flyplass eller batterifabrikker. For kommer det mennesker, kommer det nye behov. Vi kan godt være stolte av Klokkerhagen og Tjuvtrappa, er det ikke det den heter, men konseptet «gå på tur» er ikke nødvendigvis det som lokker folk fra andre siden av jorda og hit til oss. Vi har store og små festivaler. Under årets Verketfestival så jeg mange av «de nye» ved egne bord, mens vi som kjenner hverandre satt sammen med egne klikker. Ikke noe merkverdig i det, det tar tid å smelte inn et nytt sted. Men jeg gikk bort til «de nye» og hilste, sa at jeg synes det var hyggelig at de er kommet hit til Mo. Og jeg kom i snakke med noen av dem. Fine samtaler med folk fra andre land.

Vi som jobber som kulturutøvere driver næring. Vi er profesjonelle fagfolk som står på og bak scenen, foran og bak kamera, ved mikrofonen og bak på scenen, vi er ikke en gjeng som bedriver en «hobby» på fritiden.

Det som utløste denne kronikken er at jeg leste i Rana Blad at dansestudioet Tiptoe ikke fikk innvilget støtte til sin årlige juleforestilling, en happening som involverer mange barn, ungdommer og voksne. Jeg vil våge å påstå at dette evenementet er et direkte helseframbringende møtepunkt, som dansestudioet Kraft, Verketfestivalen, Smeltedigelen og Vinterlysfestivalen, alle kor og orkestre, og alt annet kulturelt som går av stabelen i byen. Nå ser jeg at støtte er bevilget allikevel, og det er bra. For hvem er vi uten kultur?

Da noen politikere i den engelske regjeringen under 2. verdenskrig kom med et forslag om å kutte hele kulturbudsjettet og sluse pengene inn til krigsmateriell slo Winston Churchill neven i bordet og sa: «So what are er fighting for?» Ja, hvem er vi uten kulturen?

For en stund siden snakket jeg med en byutvikler i en næringsforening etter at vedkommende hadde holdt et interessant foredrag om å utvikle en by. Hen hadde ikke nevnt kultur med et eneste ord. «Men hva med kulturen?» spurte jeg. «EH, vi er jo først og fremst en næringsforening» repliserte han. Og der er vi ved selve problemet. For selv folk som jobber med byutvikling kan glemme at kultur ER næring. Jeg har sagt dette så mange ganger, men jeg ser meg nødt til å repetere det igjen. Vi som jobber som kulturutøvere driver næring. Vi er profesjonelle fagfolk som står på og bak scenen, foran og bak kamera, ved mikrofonen og bak på scenen, vi er ikke en gjeng som bedriver en «hobby» på fritiden.

Og hvem vet? Kanskje på scenen i juleforestillingen i vår lille by, i et kor, i et orkester, i et iskaldt øvingslokale, ved et tastatur, på et teaterscene, i Rugekassa til Nordland Teater, eller hvor som helt står en ny lysende stjerne som en dag skal springe ut i full blomst? For de støres drømmene fødes på de minste stedene, hørt den før? Så sier mange, det spiller da vel ingen rolle om man ikke gir noen skarve kroner til en juleforestilling når det er så mye annet viktig å bruke pengene til? Jo, det spiller en stor rolle å slukke lyset i en liten ballerinas øyne, skru av spotlighten som en skjelvende ungdom endelig har våget seg ut i lyset fra. Det spiller en stor rolle at alle kan delta i noe de trives med, finne sin fold å smyge inn i.

Kulturbudsjettet må økes kraftig, sier jeg ofte til de som har makt til å gjøre det. Og da ser de på meg med «nå må du ikke blande deg opp i noe du ikke har greie på»-blikket. Jo, faktisk, dette har jeg greie på. Et barn, en ungdom som ikke finner sitt sted, sine mennesker, vil havne på utsiden av fellesskapet, og vil påføre samfunnet/kommunen utgifter i etterkant. Alt henger sammen med alt.

Folk flytter til steder der muligheter finnes. Der familier og enslige kan finne noe som gir dem et liv. Et hus er ikke bare tak, vegger og vinduer, det må være noe mer. En varme, en ild som brenner, mennesker som tar imot. Skal vi snakke sammen om dette, eller skal vi si at alt er såre godt? Og velkommen hit, liksom?