Med alt som etter hvert er kommet frem i sykehusprosessen på Helgeland, og ikke minst om sykehuset i Sandnessjøen spesielt, kan denne prosessen ikke lenger bare få fortsette som den gjør. En sykehusprosess som går utover nær sagt både friske og syke mennesker, må stoppes.

Dette vil si at den nåværende helseministeren i Norge må gå inn og endre på Bent Høies sykehusvedtak fra 2020. Særlig dette med det såkalte "hovedsykehuset" i Sandnessjøen og omegn" som neppe noen gang kommer til å bli realisert.

Å fortsatt bruke millioner og milliarder på et slikt prosjekt er penger rett ut av vinduet, for et Helse Nord og Helgelandssykehuset som dessuten mangler penger til å gjennomføre hele selve sykehusvedtaket. Penger som vi kunne ha fått mye god pasientbehandling for i Helse Nord og i Helgelandssykehuset.

Dette må nå løses politisk og helseministeren må komme på banen. At hun bare sitter og ser på det som skjer både i Helse Nord og ellers er ubegripelig. Her er det snakk om en svært betent sykehusprosess hvor omtrent ingenting har gått etter lover og vedtekter. Og i tillegg med et sykehus i helseforetaket Helgelandssykehuset HF som i årevis har agert som et eget foretak i foretaket Helgelandssykehuste HF. Hvor de eneste lover og regler som gjelder er de som de selv lager for seg selv.

Helseministeren har så vidt begynt med Helse Nord RHF og overskridelsene i forbindelse med utvidelsen av Nordlandssykehuset i Bodø. Men her må det gjøres mer. Hele styret med styreleder i dette må byttes ut og her må det i stedet komme inn mennesker med reel kompetanse og innsikt i hva slikt styrearbeid som dette går ut på. De nyoppnevnte styremedlemmene har vel ikke svart til forventningene, for å si det forsiktig.

Helseministeren må snarest innkalle til et helseforetaksmøte i Helse Nord og bytte ut styret der inkludert styreleder. Hele sykehusprosessen må stoppes og sykehusvedtaket fra 2020 må annulleres og hele saken må UTREDES før det fattes noe nytt vedtak. Sykehusvedtaket fra 2020 var aldri dette. Og slike vedtak som dette skal utredes. Statsråder i Norge har i tillegg såkalt utredningsplikt.

En ny bærekraftanalyse i Helgelandssykehuset skal være klar til jul nå i år i forbindelse med konseptfasen i sykehusprosessen, som pågår nå. Sykehusvedtaket fra 2020 er et såkalt utredningsvedtak. Som samtidig aldri var utredet. Og da vil formodentlig hele hovedsykehusprosjektet etter hvert sprekke på grunn av mangel på penger og pasienter. Da nytter det ikke med besvergelser fra miljøene i Sandnessjøen som:

«HOVEDSYKEHUSET SKAL LIGGE I SANDNESSJØEN! PENGENE SKAL BRUKES DER!»

«HØIE HAR LOVET OSS ET HOVEDSYKEHUS! HAN HAR LOVET OSS DET!

DETTE BLIR HOVEDSYKEHUSET VI IKKE FIKK I 1997!»

Helse Nord må samtidig få inn en søknad til Stortinget om lån til investering. Så mye her vil bli avgjort i løpet av nå i år.

Konseptfasen i sykehusprosessen, som vi er inne i nå, er anbefalt av Sykehusbygg HF i Trondheim til å vare til og med ut 2023. Og dette er vel heller ikke forandret i forhold til den nye fremdriftsplanen til Nye Helgelandssykehuset HF. I denne skal sykehusfunksjonene som ikke er nevnt i sykehusvedtaket fordeles mellom sykehusene i Mo i Rana og i Sandnessjøen. Et fremtidig somatisk sykehustilbud i Vefsn må avklares. Og de prehospitale tjenestene skal vurderes videre fremover.

Kort sagt: Her står utfordringene (fremdeles) i kø.

Hvis bærekraftanalysen i Helgelandssykehuset skulle vise at sykehusvedtaket fra 2020 ikke er realistisk gjennomførbart, og Helse Nord i tillegg ikke får lån til investeringer i prosessen, vil hele sykehusprosessen på Helgeland i praksis være "kjørt". Da er hele opplegget HSYK 20?? i realiteten totalhavarert. Da er det "back to the drawingboard", som britene sier det. Og da står vi igjen med tre alternativ:

* 0-alternativet (tre sykehus på Helgeland som i dag)

* Ressursgruppens konklusjon i sine to rapporter

* Kåre Løvstakkens og Hulda Gunnlaugsdottìrs fremlagte innstilling i 2019.

Alle disse alternativene finnes det penger og pasienter til å realisere.

Personlig så mener jeg at ressursgruppens konklusjon vil være den beste og mest realistiske fremtidige sykehusstruktur for Helgeland. Opprinnelig har jeg stått sterkt på en tosykehusmodell som også Rana hele tiden har gjort. Etter hvert har jeg innsett at dette ikke er realistisk. Hverken Høies fremlagte vedtak i 2020, eller at sykehusene i Mo i Rana og i Sandnessjøen for fremtiden skal kunne samarbeide i noe helseforetak. Og her ligger problemet helt og holdent ved sykehuset i Sandnessjøen.

Helgelandssykehuset i Mo i Rana bør i stedet heller se nordover og eventuelt søke et enda nærmere samarbeid med Nordlandssykehuset i Bodø. Dette vil være en mye bedre fremtidig løsning enn å prøve å holde liv i et håpløst sandpåstrødd kaffepausevedtak. Helgelandssykehuset i Mo i Rana kan heller ikke for all fremtid berge økonomien i hele Helgelandssykehuset ved å alene drive ansvarlig, slik som dette har fungert. Da får heller Helgelandssykehuset i Sandnessjøen prøve å klare seg selv.

Mye her står og faller på hvordan Helse Nord nå kommer til å avgjøre fremtidig plassering av tarmkreftkirurgien på Helgeland. Bare denne enkeltsaken alene er betent nok til å kunne sprenge både sykehusprosessen på Helgeland, Helgelandssykehuset og hele Helse Nord.

Helse Nord prøver tydeligvis på alle mulige måter å forhindre at tarmkreftkirurgien på Helgeland skal legges til Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Noen eventuell permanent fjerning av tarmkreftkirurgien fra Mo i Rana vil dessuten i virkeligheten være første skritt på veien mot en gradvis nedleggelse av hele sykehuset i Mo i Rana. Akkurat dette må befolkningen på Nord-Helgeland skjønne her.

På sikt vil alle medisinske akuttfunksjoner da etter hvert komme til å forsvinne herfra. Og da står hele Nord-Helgeland til slutt igjen med et DMS i Mo i Rana.

Derfor må hele denne saken nå løses politisk. For få dette til har politikerne i Rana med ordfører og varaordfører i spissen det store og viktige ansvaret. Helseministeren selv vil ikke gripe inn før hun absolutt MÅ dette. Og så galt, selv i sykehusprosessen på Helgeland, blir det kanskje i utgangspunktet aldri.

Ståle Paulsen, Mo i Rana