Det er 35 år siden jeg kom til Nordland. Det var pinsen 1987, jeg var 26 år og hadde fått sommerjobb i Lofotposten. Men etterpå skulle jeg hjem igjen, altså, til Vestlandet.

En gang var jeg en av disse unge menneskene «alle» nå bruker mye tid og ressurser på å tiltrekke seg, som kommunene vil skal bli, få barn og bidra.

Bidra til vekst, arbeidskraft, skatteinntekter og livskraftige samfunn som skal tiltrekke seg enda flere.

Menon Economics la fram en rapport i fjor høst som sier at det kan bli behov for et sted mellom 1.800 og 2.150 nye boenheter i Rana i årene som kommer. Tre stikkord, batterifabrikk, dypvannskai og ny stor flyplass, er alt som skal til for at folk skal nikke «nå skjer det ting i Rana og på Helgeland».

Ifølge Menon-rapporten kan det komme 1.000 nye jobber innen sjømatnæringa, 3.000 jobber innen reiselivet og 5.000 nye jobber innen kraftkrevende industri.

Det var med utgangspunkt i denne mulighetsstudien administrerende direktør Hanne Nordgaard i Sparebank 1 Helgeland under konferansen Drivkraft i august i fjor, utfordret regionen til å stå på for at vi kan bli 100.000 innbyggere i 2035.

Hva skal til da, for å gå fra «bolyst» til «blilyst» slik administrerende direktør Elnar Holmen i Bodøregionens utviklingsselskap (BRUS) tok til orde for i en kronikk i Rana Blad nylig.

– Ka vi sku gjort uten folkan? Lagt ned? spør BRUS-direktøren, opprinnelig fra Lurøy, videre.

Spøkefullt og i fullt alvor.

Det var langt fra min intensjon, men jeg dro altså aldri sørover igjen med flyttelasset mitt. Jeg fikk fast jobb, noe som på slutten av 1980-tallet langt fra var en selvfølge, i alle fall ikke for en nyutdanna journalist. Den gang da, var ikke alle unge like ettertraktet som de er nå.

Fast jobb ga meg bolyst, men ikke blilyst.

Les også

Ka sku vi ha gjort uten folkan? Lagt ned? Mest av alt må vi rett og slett slutte «å sutre» og misunne hverandre

For å få jobb sørpå, som var mitt mål, måtte jeg skaffe meg erfaring. En grei deal, tenkte jeg og ga meg selv to år.

Det var tid nok til å bli kjent, i Lofoten-regionen, Nordland og Nord-Norge.

Jeg fikk muligheter, ble kjent med folk, fikk venner og noen flere grunner til å bli.

Da kjæresten min, opprinnelig nordlending, kom nordover etter ferdige studier i Bergen fordi det var i nord jeg var, så økte blilysten.

Så ble det hans utdanning og jobbmuligheter som tok oss både til Narvik og i 1998, da vi var blitt en familie på fem, til Rana.

Det viktigste for oss unge den gang, var fast jobb. Om det er grunn nok for dagens unge voksne til å bli boende eller flytte hjem, er jeg mer usikker på. De er mer attraktive og har flere valg enn vi hadde.

For noen er naturen og muligheten til å dyrke friluftsliv avgjørende.

For andre vil muligheten til et liv ved siden av jobben, være tunga på vektskåla.

Tilgang på trygge barnehager og skoler, gode oppvekstvilkår og fritidssysler spiller inn.

Da vi valgte å flytte til Mo i Rana, ble barnehageplass avgjørende for oss. Da var det mangelvare.

Men ikke alle som kommer er familie, og ikke alle har et ønske om å bli flere, heller. Enten folk kommer som en eller i en «pakke» må de og vi, få følelsen av at Mo i Rana er vår by, vår kommune og Helgeland er vår region.

– Ikke akkurat rakettforskning å finne de problemstillingene der, hører jeg flere snøfte.

– Det er kjernen av alle utfordringene «vi» – forskere, politikere, samfunnsvitere, byutviklere og hva det måtte være – prøver å knekke koden på, fortsetter engasjerte fagfolk som, der jeg tillater meg å tenke høyt, har skikkelig peiling.

Mo i Rana synes jeg gjør mye bra nå. Sjøfronten er en berikelse, og til Havmannen tar vi gjerne gjestene våre så de kan hilse på. Blomsterpikene som smykker byen med spreke farger om sommeren gjør oss stolte og glade. Jernbaneparken snart med scene, torghandel, benker, bord og – vi kan jo håpe – oppgradering av området ved Amfi Meyer. Men det må Thon Eiendom å svare for. Vi har fått noen skikkelig fine uteplasser og spisesteder, som til og med beviser at det er liv laga utenfor sentrum.

Ikke minst bidrar Campus Helgeland og studentene positivt. Og Nordland Teater, som til og med får folk ut i gatene når det er Vinterlys.

Men vi må ha mer liv. Mye mer.

Skal Mo i Rana vokse og vi bli flere, kan ikke alt være som før. Vi kan heller ikke forvente at alle som kommer skal være som oss eller bli som oss, heller ikke at de skal tilpasse seg det «vi» mener er rett å gjøre eller tenke på. Det være seg boform, aktiviteter, språk, måter å omgås på, meninger, kultur, mat, mattider og så videre.

Selv gleder jeg meg til mer mangfold! Det gir meg lyst til å bo og til å bli.

Les også

Det spirer og gror i drivhuset. Det kribler og klør i fingrene til Anita (56), Lise (48) og Helene (24). Når de igjen skal få byen til å blomstre er det en plante de ikke kan klare seg uten

Det som helt sikkert må til, er flere møteplasser. Et levende sentrum kan verken tømmes i helgene eller hver ettermiddag klokka fire.

Så var det flyplassen. For meg som tilflytter har det vært, og er det fortsatt, et savn ikke å kunne besøke og holde kontakt med familie og venner. For mine barn betyr det mindre kontakt med bestemor, onkler, tanter og søskenbarn.

Det koster å bo langt borte. Ikke bare penger, men savn. Så ja, flyplassen er viktig for blilysten.

Så innser jeg at 26-åringen fra 1987 ikke lenger er i målgruppa for det ene eller det andre. Likevel er det sånne som meg, erfaren og godt voksen som ofte mener vi vet best, og er i posisjon til å la vår stemme bli hørt. Gir det blilyst?

Som man roper i skogen får man, som regel, svar.

Toril S. Alfsvåg,
journalist i Rana Blad